Jeg elsker faren min, men jeg har bestemt meg for å besøke ham bare én gang i måneden på sykehjemmet. Noen vil kanskje mene at dette er ufølsomt, men jeg vil være ærlig: Jeg har også et eget liv å ta hånd om.
Det er mange som snakker om den dårlige samvittigheten man skal føle som et barn når foreldrene havner på sykehjem. Men hvorfor det? Jeg har ansvar for min egen familie, mitt arbeid, og mitt mentale velvære. Livet er hektisk nok som det er med barn som skal følges til fotballtrening, matpakker som skal lages, og en jobb som krever sitt. Faren min blir tatt godt vare på av profesjonelle som kan gjøre en mye bedre jobb enn jeg noensinne kunne ha klart.
Da jeg først innrømmet for meg selv at én gang i måneden var nok for meg, følte jeg en enorm lettelse. Den dårlige samvittigheten jeg forventet ville komme med beslutningen, dukket aldri opp. Det viktigste er vel egentlig kvaliteten på de besøkene jeg har? Når jeg først møter opp der, kan jeg være helt til stede og bruke tid med ham uten stress. Jeg kan fortelle ham om alt fra hverdagslivet og vise ham bilder på telefonen, og han synes å nyte det, selv om han glemmer det straks etterpå.
En annen viktig faktor er det økonomiske aspektet. Det er langt fra gratis med de jevnlige turene til sykehjemmet som ligger en time unna. Det har alltid vært forventet at barna tar hånd om sine gamle foreldre, men jeg er ikke lenger sikker på om det er riktig forventning i dagens samfunn. Vi lever i en tid hvor begge foreldre ofte må jobbe fulltid, rett og slett for å få endene til å møtes.
Alle de menneskene som mener at jeg burde besøke faren min oftere, må forstå at vi alle har forskjellige liv og situasjoner. De tilfellene hvor man kanskje bor nærmere, har færre forpliktelser eller rett og slett mer tid tilgjengelig, kan jeg forstå at målene er anderledes. Men for min del føler jeg at én gang i måneden er en perfekt balanse for å kunne være en god datter og samtidig ikke sette mitt eget liv på vent.
La gjerne dette innlegget bli en tankevekker. Det er ikke noe feil i å besøke på sykehjemmet én gang i måneden hvis det er det som gir den besøkte mest glede og ikke stresser meg – win-win. Jeg vil tro jeg ikke er alene om dette valget, men jeg tør kanskje si det høyt.
Så til de som vil kritisere og dømme: gjør det gjerne, men jeg lever i den overbevisning om at hvis jeg er glad og har det bra, kan jeg gi faren min små drypp av kvalitetstid, heller enn store porsjoner av dårlig samvittighet og stress.
Hilsen, Anne
