Når folk spør meg hvorfor jeg ikke besøker min demente mor, blir jeg som regel møtt med vantro blikk. De forventer kanskje at jeg har et standard svar, som at jeg har dårlig samvittighet eller at jeg fant en god unnskyldning for å slippe unna. Men sannheten er mye enklere: Hun var aldri en god mor, og hvorfor skal jeg nå stille opp for noen som aldri stilte opp for meg?
Det er dette som blir plagsomt med folk som tror at blodsbånd automatisk betyr en plikt eller kjærlighet. Jeg vet at det ikke er populært å si det høyt, men jeg har ikke noe ønske om å late som om hun var moren jeg aldri hadde. Hun var fraværende og egoistisk gjennom hele min barndom. Jeg kan telle på én hånd de gangene hun satt seg ned og virkelig brydde seg om hvordan jeg hadde det. Da jeg trengte henne mest, da jeg var usikker tenåring, var hun mer opptatt av sitt eget liv og sine egne problemer.
Folk sier at jeg burde komme over den bitre fortiden. «Hun er syk nå, hun trenger deg», sier de. Men gjør hun virkelig det? Eller har vi bare en samfunnsnorm som tvinger oss til å bry oss, selv når vi ikke føler noe? Det er lett for andre å sitte på sin høye hest og mene at jeg skal være en datter som stiller opp. Ingen brukte tid på å spørre hvordan det var å vokse opp i et hjem med en mor som aldri gjorde det hun burde.
Det er ikke som om jeg har noe imot folk som stiller opp for sine eldre foreldre. Noen mennesker har fantastiske mødre. De gjensidige båndene er fulle av kjærlighet og støtte. Det er helt naturlig å ville gi tilbake når moren har gitt deg så mye. Men det kan ikke forventes at alle har den opplevelsen, og denne plikten til å pleie relasjoner som ikke var gode til å begynne med er noe samfunnet burde reflektere mer over.
Jeg har gjort opp med meg selv at jeg ikke ønsker å være en martyr for hennes skyld. Mitt liv er ikke til for å lindre samvittigheten min for noe jeg ikke er skyld i. Og nei, jeg skal ikke nekte henne den pleien hun trenger, men jeg har ingen intensjoner om at den skal komme fra meg.
Det er kanskje noen som vil si at jeg er kald eller usympatisk. Og det kan godt være at det virker slik på overflaten. Men de burde vite at jeg handlet ut ifra hva som er riktig for meg. Kanskje en dag, når jeg selv er gammel og skrøpelig, får jeg smake min egen medisin. Det er en risiko jeg er villig til å ta, fordi det frigjør meg i nåtiden.
Jeg kommer til å få mye pes for dette, men dette er min historie og valg. Kanskje det kan inspirere andre i lignende situasjoner til å ta et oppgjør med samfunnets forventninger. Hva mener du?
Veronica
