Hei alle sammen, jeg trenger virkelig å få luftet ut noen tanker, og hva er vel bedre enn å dele dem offentlig? Dette er en historie som kanskje vil få noen til å himle med øynene, men jeg trenger virkelig råd fra dere der ute!
For litt over et år siden var jeg nær målet – jeg gledet meg enormt til å møte vår lille skatt, og jeg var høygravid med få uker igjen til termin. Men livet er fullt av overraskelser, og ikke alle er av den gode sorten. Plutselig en dag slipper bomben – mannen i mitt liv bestemmer seg for å forlate meg. Der står jeg, med en gigantisk mage og en allerede sliten kropp, og prøver å forstå hvordan noen kan gjøre noe slik når jeg trengte han mest.
Han hadde de vanlige klisjeene klare: «Det er ikke deg, det er meg», og «Jeg trenger litt tid for meg selv». Joda, det var nok seg selv han skulle få mer tid til, for han flyttet rett inn hos en venninne som i mine øyne alltid har vært litt for ivrig etter å være i hans selskap. Men det er en annen historie.
Siden den dagen har jeg vært alene med babyen vår. Jeg har opplevd alle de første magiske øyeblikkene alene – de første gledestårene, de søvnløse nettene, de første smilene – alt sammen uten å ha noen å dele det med.
Og nå, etter ett år med å klare meg selv, ta vare på den lille, skape et hjem og begynne å bygge en fremtid for oss, banker han på døren min igjen. Han angrer. Han sier han har innsett at han har gjort en stor feil og vil ha oss tilbake. Men kan jeg virkelig tilgi en slik svik? Kan jeg sette mine egne følelser til side for å gjenopprette en familie for barnet vårt?
En del av meg roper ut at jeg ikke er en dørmatte som han kan gå inn og ut av livet til når det måtte passe ham. Samtidig spør en annen del av meg: Er jeg villig til å la vår datter vokse opp uten en far?
De siste ukene har han gjort alt for å vise at han mener alvor. Han har vært tålmodig, han har forsøkt å hjelpe til der han kan, og han har virkelig gått inn for å være en bedre far, men noe i meg er fortsatt såret og sint. Hvordan kan jeg stole på at han ikke stikker av igjen når ting blir vanskelig?
Så her er jeg, med et ønske om å høre hva dere mener. Er det rom for tilgivelse, eller har han virkelig gjort sitt valg og må leve med det? Har dere noen lignende historier der ute som har endt godt? Eller skal jeg lytte til det siste året hvor jeg har vært sterk alene? Del deres tanker og råd med meg!
Maria
