Jeg trodde aldri jeg skulle ende opp med å skrive et leserbrev, men nå er jeg så oppgitt at jeg bare må få det ut. Barna mine har ikke vært på besøk hos meg på over to år. Ikke en eneste gang har de tatt turen innom, til tross for at vi bor i samme by. Likevel har de ingen problemer med å ringe eller sende meldinger når de vil ha noe.
Det begynner nesten alltid på samme måte: en tilfeldig melding om hvordan jeg har det. Jeg lar meg lure hver gang, tror at de virkelig bryr seg. Det er ikke før etter et par meldinger at det egentlige motivet kommer fram: forskudd på arv. Det er så gjennomskuelig! Hvordan kan de mene at de fortjener noe av arven når de ikke engang viser meg den minste respekt?
Jeg har lagt merke til at deres prioriteringer i livet ikke inkluderer å ta vare på relasjonen til meg, deres egen mor. Jeg vet at de er travle med sine liv, jobb og barn, men det skader da ikke å sette av tid til et besøk en gang iblant, eller hva? For ikke å snakke om å ta telefonen for å høre hvordan det går med meg – uten at det ligger noen skjulte motiver bak.
Kanskje vi eldre skal være de som må tilpasse oss og reise rundt for å besøke våre barn, men er det egentlig rettferdig? Jeg har alltid prøvd å være støttende og vært der for dem når de har trengt det, men det ser ut til at tiden har forandret på mye.
Det handler ikke om at jeg er gjerrig, for jeg ønsker selvfølgelig å gi av det jeg har til mine barn. Men når de bare ser på meg som en bank, og når kontakten bare oppstår når de ønsker noe, mister det helt sin mening. Hva skal jeg egentlig føle i en slik situasjon?
Jeg har diskutert dette med venner i samme alder, og jeg er ikke alene. Mange føler det samme – vi blir ansett som en ressurs som kan tappes, men ikke som personer verdt å bruke tid på. Det er faktisk ganske trist å innse at barna vi elsket og pleiet har vokst opp til å bli så egenrådige, fokusert på materielle ting framfor familieverdier.
Er det noen der ute som har vært i samme situasjon? Kanskje dere har noen råd? Jeg vil så gjerne få tilbake den gode familien vi en gang hadde. Kanskje tiden har løpt fra oss, men jeg håper i det lengste at relasjonen til barna mine kan reddes. Til tross for alt dette, elsker jeg dem fortsatt, og det er kanskje det som gjør hele situasjonen ekstra vanskelig for meg.
Hilsen Eva
