Ja, nå er det faktisk min tur til å ta bladet fra munnen. Jeg har lenge følt at dette er en ting ingen våger å snakke høyt om, men jeg kan ikke være den eneste som sitter med denne følelsen. Det handler om foreldrene våre og deres økonomiske valg – eller mangel på sådanne – og hvordan disse valgene nå påvirker oss som deres voksne barn.
Mine foreldre har levd et godt liv, det er det ingen tvil om. De har hatt flotte reiser, pusset opp huset flere ganger, kjøpt nye biler og virkelig koste seg i pensjonisttilværelsen. De har alltid sagt at de ønsket å leve i nuet, nyte livet og ikke bekymre seg for morgendagen. Jeg respekterte det fullt og helt, for alle bør få leve livet slik de ønsker. Dessuten har de alltid oppfordret oss barna til å gjøre det samme, å leve i øyeblikket, og aldri spare på noe jeg vil angre senere. Så vi har alle pliktet oss til å følge i deres spor.
Men nå har situasjonen endret seg. Mine foreldre er blitt eldre og har behov for mer hjelp enn før. De ønsker å komme på et pleiehjem, der de kan få både trygghet og omsorg på sine eldre dager. Det er her problemet oppstår. De har ikke spart opp nok penger til å finansiere et pleiehjem selv. De er helt avhengige av at vi barna – som nå har våre egne familier og utfordringer – skal dekke disse kostnadene. Det er en skremmende tanke.
Det som provoserer meg mest, er forventningen som ligger i dette. De har bokstavelig talt brukt opp alle sine sparepenger på å leve godt når de kunne, uten tanke på fremtiden. Nå sitter vi igjen med regningen, og det forventes at vi skal ta økonomisk ansvar. Hvordan kan det være rettferdig at vi, som har jobbet hardt for å bygge våre egne liv, nå skal ofre vår økonomiske stabilitet for å rette opp i deres manglende planlegging?
Noen vil kanskje si at det handler om kjærlighet og omsorg, og ja, jeg ønsker selvfølgelig det beste for mine foreldre. Men kjærlighet betyr ikke at man ukritisk skal ta på seg konsekvensene av andres dårlige valg. Eldreomsorg er et ansvar, ingen tvil om det, men det bør deles likt i familien og ikke minst vurderes i lys av økonomisk fornuft.
For min del har det alltid vært viktig å ha en fast økonomi og en trygg fremtid i sikte – nettopp for å unngå slike situasjoner som foreldrene mine nå befinner seg i. Det er ikke riktig at jeg må gi opp sparepengene for mine barn, for å finansiere deres ukloke valg. Jeg siger ikke at vi ikke skal hjelpe overhodet, men det må være en rimelig fordeling – og på deres premisser må vi snakke sannferdig om hva de har foran seg.
Jeg vet dette er et følsomt tema og at mange vil ha ulikt syn på saken. Jeg ønsker ingen konflikt, men det er på tide vi begynner å snakke om dette ærlig og direkte. Hvordan kan vi forvente økonomisk ansvarlighet hvis vi aldri tør å ta en diskusjon om det? Det er på tide å løfte temaet og snakke om hva rett og ansvarlighet egentlig betyr i våre familier.
Er jeg en skurk for å tenke slik?
Hilsen,
Anne
