Jeg hadde alltid trodd at familien min var en sammensveiset gjeng, men det var før arven ble et tema. Som eneste datter i en søskenflokk på tre, hadde jeg liksom sett for meg at alt skulle deles likt. Så naiv var jeg, for når våre foreldres arv kom på banen, fikk jeg se et helt annet bilde av de jeg har vokst opp med.
Etter at vår far gikk bort i fjor, ble vi alle enige om å vente med oppgjøret. Vi ville gi oss selv tid til å sørge, og jeg trodde det var en god plan. Men nesten før jorda var falt på fars kiste, begynte praten bak ryggen min. Plutselig var min yngre bror på banen og argumenterte for hvorfor han skulle ha mer enn oss andre. På en eller annen måte mente han å ha «fortjent» det, uten at jeg klarte å henge med på logikken i resonneringen hans.
Så slapp bomben: Mor hadde visst snakket med ham om å overta huset. Ikke bare var jeg sjokkert over at dette ble diskutert uten mitt og min andre brors vitende, men nå ble det kastet rundt påstander om at han hadde stilt opp og «ofret så mye». Jeg bodde riktignok i en annen by, men jeg har svingt innom flere helger enn jeg kan telle for å ta vare på både gårdsplass og innkjøp når det trengtes.
Når jeg forsiktig prøvde å nevne dette hyppige besøket mitt, ble jeg avfeid som egoistisk. Tror du det var enkelt? Nei da, det var som å snakke til en murvegg. Én etter én snudde søsken, onkler og tanter ryggen til meg, som om jeg var problemet. Jeg, som til og med hadde tilbudt å kjøpe ut noen hvis situasjonen ble vanskelig for dem.
Før alt dette, pleide vi å feire hver jul sammen, fylle huset med latter og god stemning. Nå kan jeg ikke engang sette foten i det huset uten å føle som om jeg ikke hører til. Det er som jeg har blitt den sorte sauen, utpekt for å si fra om noe som bør diskuteres mer åpent. Jeg var tydeligvis den eneste som ikke så at under overflaten skjulte familiebåndene våre små sprengladninger klar til å detonere.
Misforstå meg rett, jeg setter selvfølgelig pris på alt jeg har fått i livet. Jeg klager ikke på at noen ville fått mer enn meg. Poenget er at hele denne situasjonen, denne uklare og smålige kranglingen, har revet i stykker et bilde jeg hadde av oss som familie. Det er ikke bare huset eller tingene, men tilliten som lå til grunn for det vi hadde.
Så nå sitter jeg igjen og lurer, hva gjør jeg videre? Jeg savner tiden da vi satt rundt bordet og lo av gamle historier, selv om jeg vet at den tiden er over. Er det verdt å redde det som er igjen, eller har jeg allerede fått et tydelig svar? Familie er tross alt mer enn delte gener og minner; det handler om å stå sammen når ting blir vanskelig.
Marie
