Kjære naboer, hva er det som skjer med oss? Vi har en nabodame som til stadighet kommer ut på balkongen sin for å kjefte på ungene våre. Og det er ikke fordi de leker ute sent på kvelden eller lager kvalm. Nei, det er midt på dagen, når sola skinner og fuglene kvitrer!
Barn er barn. De leker, de løper, de roper, og ja – de lager lyder. Vi kan vel ikke forvente at de skal sitte stille som statuer eller hviske til hverandre når de er ute? Det er noe som heter lekenes magi, og den skjer ikke i stummende stillhet.
Jeg skjønner jo at noen mennesker har et annet syn på støy, men må vi virkelig tåle at andre voksne mennesker roper til barna våre for å få dem til å være stille? Det er rett og slett ikke greit. Er vi blitt så livredde for at alt skal være perfekt og rolig rundt oss at vi nå går løs på andres barn?
Det er et kjent faktum at barn i dag har mindre frihet til å leke og utforske enn vi hadde da vi vokste opp. I stedet for å motta støtte og oppmuntring, møter de ofte restriksjoner og klagekor fra sine egne nabolag. For all del, det er viktig med hensynsfullhet – men det gjelder begge veier.
Jeg har flere ganger prøvd å prate med vår hissige nabo om situasjonen, men hun har alltid en eller annen unnskyldning: «Jeg jobber nattskift», «Jeg trenger ro og fred», «Jeg tåler bare ikke støy». Men hva med våre barns rett til å leke? Når ble deres barndomsoppdagelser mindre viktige enn voksne menneskers krav til stillhet?
Vi må stå opp for våre barn og deres rett til å leke og være barn. Jeg tror folk flest ønsker å bo i et samfunn der barn kan vokse opp i trygge omgivelser, og opportunistiske naboer ikke driver og skriker dem til taushet. Kanskje vi må begynne å sette noen grenser for de voksne også?
Det er på tide at vi innser at lyden av barns latter og lek er noe av det vakreste som finnes. Det minner oss om livets enkle gleder, om frihet og om uskyldige tider vi alle har kjent. Klarer vi ikke å ha et lite overskudd for barnestøy, har vi kanskje glemt hvor vi kommer fra selv?
La oss være rause med hverandre, og kanskje – bare kanskje – kan vi endelig lære våre barn å huske de gode gamle dager, uten å bli filet ned til latterløs stillhet av voksne med støyfobi. La oss være de vennlige, forståelsesfulle naboene som barn fortjener.
Veronica
