Jeg håper jeg ikke er den eneste som har gått i den fella, men her sitter jeg. For et år siden fant jeg ut at mannen min var utro. Hele verden raste sammen, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Alle sa at jeg burde kaste han på hodet ut av livet mitt, men jeg valgte i stedet å gi ham en ny sjanse. Det hørtes kanskje ut som en god idé der og da, men jeg angrer nå mer enn noen gang.
Det startet med at han først fortalte om det lille sidespranget. Han lovet han skulle endre seg, ba på sine knær om en ny sjanse. Han virket oppriktig lei seg, og dum som jeg var, trodde jeg på det. Jeg ville jo ikke kaste vekk alt vi hadde bygget opp sammen. Alle de gode minnene og de årene vi hadde tilbrakt sammen veide tungt.
Men så gikk tiden. Vi prøvde parterapi, noe som mest føltes som å grave i gamle sår. Det var som å sy en flenge med for tynt garn. Rett etter at vi begynte å få litt normalitet igjen i livet, begynte mistankene å komme sigende tilbake. Han hadde kanskje vært iherdig med oppfølgingen etter utroskapen en stund, men plutselig begynte jeg å merke de gamle mønstrene. Sen hjemkomst fra jobb og merkelig mye tid brukt på telefonen.
Jeg konfronterte ham med det, og han ble defensiv. Plutselig var det jeg som var mistenksom og overreagerte. Jeg vet ikke med dere, men jeg begynte igjen å spørre meg selv: Hadde han egentlig lært, eller var det bare spill for galleriet?
Nå sitter jeg her, bitter og frustrert. Når jeg ser i speilet, ser jeg ikke den selvsikre kvinnen jeg en gang var. Jeg ser ikke lenger kvinnen som trodde hun visste hva kjærlighet var. I stedet ser jeg noen som tillot seg selv å bli tråkket på nok en gang.
Vennene mine, som i starten støttet min avgjørelse om å gi ham en ny sjanse, har gradvis begynt å vokse fra meg. Kanskje fordi de ser hva jeg fortsatt ikke helt vil innrømme: at forholdet er dødere enn en stein. De sier at jeg fortjener bedre. De har nok rett. Men det er så uendelig vanskelig å ta det steget, å bryte alle bånd. Jeg føler meg fanget i det bristepunktet mellom fortid og fremtid.
Tro meg, jeg skammer meg over hvor lettlurt jeg var. Jeg sitter igjen med et hjerte som er vanskelig å lime sammen, mens han later som alt er normalt. Jeg har lært at en sjanse nummer to kan koste deg dyrere enn å være alene. Jeg tror det er på tide å vrake det foretaket vi kalte et ekteskap, før det suger siste rest av livsgnist ut av meg.
Noen av dere vil synes jeg er bitter, og ja, jeg er nok det. Men kun fordi jeg har innsett at jeg burde ha kastet ham ut den dagen jeg fant det ut. For all del, jeg håper ingen andre behøver å gå gjennom det samme, men jeg ville dele min historie. Kanskje det får noen til å unngå å gjøre samme feil som meg.
Vennskap, kjærlighet og ære er vel verdt mer enn å holde sammen når prosjekter med plaster og teip bare gjør mer skade enn godt i lengden.
Jeg burde hatt vett til å sette meg selv først. Kanskje det er på tide nå.
Hilsen,
Ingrid
