Jeg tror ikke jeg er alene når jeg sier at arveoppgjør kan splitte familier. I min familie har vi ikke snakket sammen siden vi hadde arveoppgjøret etter at foreldrene våre gikk bort. Det er nå snart fem år siden, og situasjonen fortsetter å være fastlåst. Hva kunne gått så galt, tenker jeg i ettertid. Men så husker jeg, det var grådighet, misforståelser og gamle konflikter som blusset opp.
Vi er tre søsken, og en gang sto vi hverandre nært. Vi delte så mange minner fra oppveksten, men da vi skulle dele arv, forsvant all goodwill som dugg for sola. Foreldrene våre hadde vært kloke nok til å skrive et testament, men det stoppet ikke problemene. En av oss følte seg urettferdig behandlet, det andre trodde de fortjente mer enn det testamentet tilsa, og den tredje, ja, det var meg, følte absolutt ikke for å gi seg i denne kampen om eiendeler og penger.
Helt ærlig, jeg trodde ikke dette skulle skje i vår familie. Vi har alltid vært respekterte og godt synlige i lokalmiljøet. Men når arv står på spill, viser det tydelig hva folk er laget av. Jeg så en side av søsknene mine jeg heller hadde vært foruten. Plutselig handlet alt ikke om minner, men om hvem som skulle ha hva og hvor mye. Og så blei det, full av unødvendig advokatkorrespondanse og isfront på familiefester.
Vi sluttet å feire jul sammen først, så ble det færre bursdagsinvitasjoner. Nevn aldri ordet ‘arv’, for dette er temaet som gjorde oss ekle med hverandre. Jeg savner den tiden før alt dette, men samtidig har jeg kjent på en form for rettferdighet i at jeg står på mitt. Men hvor har det ført oss? Til rota av et ødelagt forhold som kanskje aldri kan repareres.
Alle sier at tid leger alle sår, men hjelper det virkelig? I dag er vi som fremmede, og jeg tror arven har blitt et symbol på noe større–tilliten som ble brutt, og kjærligheten som ble borte. Det virker som ingen vil være den første til å strekke ut en hånd, og stolthet står i veien for forsoning. Kanskje mener noen at jeg burde ta initiativet. Men hvorfor skal det være min jobb å ordne opp når vi alle har bidratt til denne skandalen?
For noen kan dette lett kokes ned til materialisme og grådighet, men for meg er det et spørsmål om respekt og rettferdighet. Jeg vil ikke gi opp min del bare for å redde en relasjon som allerede har gått tapt. Kanskje er jeg sta, men jeg bor heller i et hus bygget på mine prinsipper enn å gi opp mer enn jeg føler jeg allerede har mistet. Hva med deg, ville du kunne gitt etter for familieforholdets skyld?
Jeg håper vi en dag kan snakke sammen, kanskje finne en fredelig løsning hvor vi kan samles rundt et bord uten at det handler om det som ble arvet. Inntil da lever vi fra hverandre, bundet av blod men skilt av bitterhet. Jeg lurte kun på om andre har opplevd det samme og hvordan de har håndtert det. Kanskje noen råd er på sin plass fra de som har kommet ut på den andre siden?
Inger
