Jeg ser meg rundt når jeg er ute, enten det er på kafe, i butikken eller på bussen – og hva finner jeg? Barn med nesa begravet i en iPad eller en annen skjerm mens foreldrene deres nipper til kaffen eller blar gjennom sosiale medier. Jeg kan ikke være den eneste som synes dette er helt vilt. Er det virkelig dette vi vil for barna våre? At de skal vokse opp med teknologi som barnevakt?
Misforstå meg rett, jeg sier ikke at teknologi er djevelens verk. Men trenden med å la skjermer avlaste oss som foreldre er skummelt korttenkt. I stedet for å holde en liten sjarmør i hånda og forklarende om alt det spennende de ser rundt seg, får de servert en digital verden som er lysår unna virkeligheten.
Har vi glemt hvordan man går på en lekeplass? Sammen med barna våre, til og med! Engasjere seg i babyens første skritt, i barnets første «hva er det?»-spørsmål, eller første forsøk på å skrape kneet opp en liten steinrøys. Det er jo der magien ligger! Ikke sant? Har foreldreskapet virkelig blitt redusert til å sørge for at kidsa har siste utgave av Angry Birds installert?
Det er lett å trekke fram de klassiske unnskyldningene. Vi er slitne etter jobb, huset må ryddes, og vi trenger bare et øyeblikk til oss selv. Ja, livet er hektisk, men er løsningen å distrahere barna våre så vi kan puste og roe nervene? Tror vi på ramme alvor at vi ved å gi dem en skjerm, også gir dem kvalitetstid?
Vi sier at det er bra at ungene lærer teknologi tidlig. Det er likevel ingen, jeg gjentar INGEN, som trenger å vite hvordan man swiper før de kan sykle. Jeg har sett barn som knapt kan snakke, men som kan finne fram til favorittappen sin på en skjerm. Da må vi virkelig ta et steg tilbake og vurdere hva dette gjør med barnas utvikling.
Hva med sosiale ferdigheter? Fantasien de bygger mens de leker med pinner og steiner i hagen? Eller å holde att søskenet sitt i hånda – ikke bare for balanse, men fordi de faktisk vil gjøre det? Har vi rett til å ta det bort fra dem, under dekke av å «føre dem inn i fremtiden»?
Du kan anklage meg for å være teknologiskeptisk, men la oss i det minste innrømme at dette ikke skal være normalen. Jeg savner å se barn som leker i sandkassa, ikke bare virtuelle versjoner av den. Barn som danser og synger av full hals, ikke bare til de tomme faktene foran en skjerm.
Poenget mitt er enkelt: iPads og skjermer vil aldri erstatte en ordentlig lekestund eller den tiden du og barnet ditt deler uten digitale distraksjoner. La oss ikke late som noe annet. Kanskje det er på tide vi retter blikket opp fra skjermen og faktisk ser den lille personen foran oss, og gir dem den oppmerksomheten de fortjener.
Det er på tide å ta et oppgjør med teknologiens rolle hos de minste gjestene i familien. La oss ikke tillate at iPad-barnepass blir nye normalen. Vi må anstrenge oss litt mer. Ikke bare for vår egen del, men for fremtidens skyld.
Kari
