Dere kommer aldri til å tro hva barna mine har gjort! Jeg har i mange år hatt en koselig hytte ved sjøen. Den er full av minner, kjærlighet, og selvfølgelig solbrenthet. Den ble bygget av min egen far før han gikk bort, og er kjært som et arvestykke i familien. Men nå har barna mine begynt å oppføre seg som om jeg allerede har forlatt denne verden.
Bare forrige uke satt vi rundt middagsbordet, og de begynte nok en gang å snakke om hytta. Temaet kom opp som om det var et slags vanlig tema, nesten som om vi diskuterte hva vi skulle ha til middag. Jeg satt der, dypt sjokkert, mens planene deres rullet ut. De ønsket å få hytta overført til dem mens jeg fremdeles er frisk og rask!
Jeg mener, hva er dette for en idé? Jeg har alltid trodd vi var en sammenknyttet familie, men det viser seg at de allerede er mer opptatt av sitt fremtidige arvegods enn min tilstedeværelse. Som om de allerede har skrevet meg ut av ligningen. Jeg er en mor, ikke en biologisk bankkonto.
Jeg sa rett ut til dem at jeg ikke var komfortabel med dette. Jeg vil bo på hytta i de tidene jeg føler for det, gi den samme friheten til barnebarna, og kanskje til og med til dere fremtidige oldebarn. Da jeg sa dette, himlet den ene med øynene som om jeg var urimelig og dramatisk—jeg må nesten le!
Realiteten er at de vil planlegge sine egne familieliv. De vil kanskje leie ut hytta for å tjene noen kroner, eller verre: endre på den for å gjøre den «moderne». Dette er mennesker som ikke forstår verdien av nostalgi, som ikke forstår hvor viktig det er å ha et sted man flykter til for å huske hvem man er.
Jeg forstår at de bare vil være forberedt på fremtiden, og kanskje ønsker å unngå arveavgifter. Men hva med meg som person? Hva med minnene? Hva med glede over å tilbringe tid sammen? Vi lever ikke i en verden hvor alle bare kan kvitte seg med den som står i veien for dem! Jeg er ikke klar for å gi slipp på verken livet mitt eller hytta.
Det er nesten tragisk hvor fort menneskene man elsker kan snu om verdiene sine. Men jeg har bestemt meg for at min tid kommer når den kommer, og hytta forblir under min kontroll til jeg er klar til å slippe den. Jeg håper de til slutt vil respektere det. For om de ikke gjør det, vet jeg ikke hva jeg skal si. Det er slikt som ikke engang Finn.no kan redde dem fra: En mor på sitt mest frustrerte.
Kanskje noen av dere har vært i en lignende situasjon? Eller kanskje barn i dag har glemt hva det vil si å virkelig ha respekt for slikt? Det ville vært interessant å høre deres meninger!
Hilsen,
Ingrid
