Har dere også lagt merke til hvor mange unger som slenger rundt med holdninger det bringer den største bekymringen i meg? Vi har blitt et samfunn der foreldre oppdrar bortskjemte barn som ikke kan ta nei for et svar. Ungene har aldri opplevd ordentlig motgang, og det er faktisk foreldrenes feil.
Jeg ser dette overalt – på butikken, på bussen, i nabolaget. Det skrikes og gråtes, og når man tenker at nå er det på tide for foreldrene å sette ned foten, så gir de etter. «Jaja, du skal få is, men bare denne ene gangen!» sier foreldrene, som om ungen ikke vet at det kommer til å skje igjen. Hva lærer man dem egentlig? At verden er et sted hvor man alltid får viljen sin, så lenge man bare lager nok bråk?
Da jeg vokste opp, lærte vi å jobbe for ting. Hadde jeg lyst på noe, måtte jeg spare til det. Jeg skar gress, vasket biler eller hjalp i butikken for å tjene mine egne lommepenger. Barna i dag vet knapt hva ansvar er. De går rundt med de nyeste mobilene, kledd i dyreste merkeklær, heller enn å trene på å bygge ferdigheter de vil ha nytte av senere i livet.
For å være helt ærlig, så er det vi foreldre som har skylden for all denne bortskjemtheten. Vi ønsker det beste for barna våre, men vi gjør dem en bjørnetjeneste når vi gir etter hver gang de spør om noe. Vi unnskylder det med at vi bare vil gjøre dem glade, men det er ikke kjærlighet å gi dem alt de peker på. Ekte kjærlighet er iblant å si nei og lære dem betydningen av tålmodighet og arbeid.
Vi må begynne å holde oss til det vi sier. Hvis vi legger ned regler, må vi være konsistente. Vi vil vel ikke at barna våre skal tro at livet alltid vil servere dem på sølvfat? For hva skjer når de møter konkurranse i skolen eller på arbeidsplassen? Vi ser allerede hvordan enkelte ungdommer takler nederlag – som en full krise. En stressutløser som kommer fordi de aldri har opplevd noe annet enn suksess og tilfredsstillelse på alle fronter.
Til alle dere foreldre der ute: vi må ta grep! Rett opp. Sta til ord, og ikke vær redd for å være litt upopulær innimellom. Barn forstår etter hvert at foreldrenes ‘nei’ er for deres eget beste, selv om de kanskje ikke ser det nå. Vi må forberede dem på virkeligheten, og virkeligheten er at nei er et ganske vanlig svar.
La oss snu denne utviklingen, så vi ikke mister en hel generasjon i bortskjemthet. Vi trenger barn som kan stå stødig i stormen og som forstår at livet ikke alltid vil si «ja» til deres ønsker. Hvem vet, kanskje de sågar vil ende opp med å takke oss for det en dag.
Hilsen Ingrid
