Jeg har alltid ment at det er sunt å ha egne interesser i et forhold — så lenge de ikke går på bekostning av det som virkelig betyr noe. Jeg elsker å klatre, trene, og henge med vennene mine, og jeg forventer egentlig at kjæresten min også er like aktiv og sosial som meg. Det er jo tross alt et partnerskap.
Men nå begynner jeg virkelig å lure på om jeg har latt ham få litt for mye frihet. Kjæresten min, Johan, kaster bort nesten all fritiden sin på dataspill. Han sitter klistra til skjermen med hodetelefoner som om han var en 14-åring, roper på engelsk til medspillere han aldri har møtt, og spiller til langt på natt. Neste dag er han ubrukelig — trøtt og uopplagt, både på jobb og sammen med meg.
Jeg har prøvd å forklare ham at dette ikke går an, men da blir han sur og sier at jeg ikke respekterer hans behov for egentid. Han drar til og med paralleller til at jeg bruker tid på treningssenteret, men unnskyld meg: Å holde seg i form er da noe helt annet enn å sitte i mørket og trykke på knapper.
Jeg føler rett og slett at spillingen hans tar over livet vårt, og jeg liker det ikke. Vi har til og med snakket om å få barn, men med dette tempoet? Jeg nekter å få barn med en som oppfører seg som et barn selv. Tenk å være gift med en som prioriterer spill foran familie — nei takk.
En venninne fortalte meg at samboeren hennes også spiller, men de har funnet en løsning: Han spiller kun når hun likevel er opptatt. Kanskje det hadde fungert hos oss også, men samtidig lurer jeg på om vi egentlig passer sammen i det hele tatt. Kanskje han heller burde finne seg en nerdete gamer-dame som orker å sitte alene i sofaen mens han spiller hele kvelden.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg håper han innser at et forhold krever kompromiss — og at jeg faktisk fortjener mer enn en fjernkontroll i fanget.
Hilsen,
Gunn-Anita
