Jeg har lenge gått og irritert meg over noe som kanskje kan virke som en bagatell for andre, men for meg er det et dagligproblem: naboen min, som konsekvent parkerer bilen sin rett foran huset vårt. Ja, du leste riktig. Han oppfører seg som om det er hans personlige parkeringsplass, mens vi står der som idioter og må parkere langt vekk fra vårt eget hjem. Hvor frekt er ikke det?
Kan noen forklare meg hvordan det er greit? Såvidt jeg vet, verken eier han fortauet, gata eller huset vårt, så hvorfor skulle han få spesialbehandling? Vi har alle sammen bruk for de beste parkeringsplassene, spesielt når man har med barn, handleposer eller tunge ting fra butikken. Men nei, der står hans gamle holk av en bil, dag inn og dag ut, som en evig stein i skoen.
Jeg har prøvd å hinte litt forsiktig til han, i håp om at han kanskje ville ta det til seg. Alt fra små kommentarer om hvor praktisk det er å ha parkering rett utenfor døra, til å snakke høyt om hvor stressende det er å måtte parkere så langt unna. Men tror du han tok poenget? Nei, den mannen har nerver av stål!
Vi har også vurdert å bare gå rett på sak og ta en alvorsprat med han. Men vet dere hva? Det burde ikke være nødvendig! Hvilken voksen mann i 2025 trenger en innføring i vanlig folkeskikk og hensyn til naboer? For ikke å snakke om at det er ganske pinlig. Jeg mener, skal jeg virkelig måtte fortelle en annen voksen at han ikke skal ta plassen vår?
Noen vil sikkert si at jeg burde slappe av litt, og at det ikke er verdens undergang å måtte parkere litt unna. Noe jeg også tenkte en stund. Men når det skjer dag etter dag, uke etter uke, da blir det mer som tortur. Og nei, det er ikke snakk om bare én bil til å dele på plassen heller. Ofte har vi familiesammenkomster, besøk av venner, og de ender også opp med å måtte parkere langt unna fordi vår egen parkeringsplass er beslaglagt.
Så hva gjør man? Jeg har vurdert å skrive en lapp, men så føles det litt feigt å ikke ta samtalen ansikt til ansikt. Likevel, hver gang jeg ser han stå der med sin slitte parkas og skal til å kjøre bort, mister jeg motet, og lurer heller med meg selv om han noensinne har tenkt på at man kanskje burde dele litt på godene.
Og dere, for all del, hvis noen har noen gode tips til hvordan man kan håndtere dette uten å ende opp i en nabokrangel som ender på lokalnyhetene, så må dere gjerne dele! Jeg vil helst unngå å være kjent som «den gretne naboen» men på den andre siden, må man tåle så mye før det er lov å bryte stillheten?
Uansett, hvis du leser dette, kjære nabo, vet du nå at bilen din er det evige irritasjons moment i livene våre. Kanskje det er på tide å vurdere litt endring i parkeringsvanene dine.
Hilsen,
Anne
