Hver gang jeg hører om foreldre som velger å få tre, fire eller enda flere barn uten å ha råd til det, kjenner jeg at raseriet bobler i meg. Hvordan kan det ha seg at voksne mennesker, som er ansvarlige for fremtiden til sine barn, tar så lett på den økonomiske delen av familieplanlegging? Det er nærmest uansvarlig – det må da være klart for alle? Man leker ikke butikk når det kommer til barn, men noen ser ut til å gjøre akkurat det.
Det er en selvfølge at barn skal få vokse opp i trygge og stabile omgivelser, hvor økonomi ikke er en konstant bekymring. Når penger ikke strekker til, kan det påvirke alt fra matinntak til fritidsaktiviteter og muligheter til å få seg en god utdannelse. Det verste er at det er barna som lider – de har ikke valgt å komme til verden, de har ikke valgt foreldrene sine. Derfor er det opp til foreldrene å gjøre bevisste valg og sørge for at barnas oppvekst er så god og bekymringsfri som mulig.
Jeg føler at det hele nesten har blitt en konkurranse – hvem kan få flest barn? Det virker som om noen glemmer at økning i antall barn også betyr flere mager å mette, flere kropper som skal ha klær og flere små som krever tid og oppmerksomhet. Dessverre ser det ut som om enkelte ikke forstår denne logikken. Det er ikke bare et spørsmål om kjærlighet og omsorgsevne; økonomisk stabilitet er like viktig.
Selvsagt kan alle møte økonomiske nedturer i livet, men når planla du å få det tredje, fjerde eller femte barnet mens du allerede har begrenset økonomiske ressurser? Skulle man ikke tro at folk tenkte seg om en ekstra gang før de kastet seg ut i ekstreme familieutvidelser? Jeg vil ikke høres ut som et hjerteløst troll, men det må være lov å si at vi må begynne å sette fokus på barnas beste – heller enn å tilfredsstille foreldrenes ønsker om en storfamilie de ikke har råd til.
Det skal sies at det finnes mange som klarer å takle økonomiske utfordringer med flere barn og som klarer balansen, men man må spørre seg om det er riktig å utvide familien når man allerede er på etterskudd rent økonomisk. Det er ikke bare uansvarlig, men også egoistisk. La økonomien bestemme, og ikke en romantisk idé om en familie på fem eller seks.
Det burde faktisk være en naturlig tankeprosess å vurdere om man har økonomiske forutsetninger for å gi barna en god oppvekst før man bestemmer seg for å få flere barn. Man kan ikke basere en storfamilie på drømmer og håp – det må være realisme i bildet. Barn fortjener bedre, og det burde vi som samfunn også konsekvent mene.
La barn få vokse opp i hus hvor kjærlighet støttes av trygghet og stabilitet, ikke håp om at alt vil gå seg til. Vi skylder de minste medlemmene av samfunnet vårt å sette dem først, alltid, uansett hvor mange barn vi ønsker oss.
Hilsen,
Ingrid
