Jeg vil begynne med å si at mannen min er en utrolig pappa. Han er alltid der for barna våre, stiller opp på alle fotballkamper, og er den første til å gi et trøstende klem når de har slått seg. Jeg kan faktisk ikke be om en bedre far for våre små. Problemet er bare at som ektemann, suger han.
Det kan kanskje høres brutalt ut, men jeg er lei av å holde dette inni meg. På hjemmefronten er jeg den som må dra lasset, uansett hvor mye jeg peker og ber om hjelp. Han lever i sin egen verden og legger ikke merke til oppvasken som flommer over, skittentøy som hoper seg opp, eller en søppeldunk som forlanger oppmerksomhet. «Bare si ifra når du vil jeg skal gjøre noe,» sier han ofte. Men hvorfor skal jeg måtte si ifra når han har like mye ansvar for hjemmet som meg?
Det er ikke engang snakk om å være opptatt med viktige ting, han forsvinner heller inn i telefonen eller TV-en. Er det for mye å be om litt partnerengasjement i hverdagen? Alt føles alltid som en enveisgade, hvor jeg står på bremsene så vi ikke kjører fullstendig utfor stupet av kaos. Han virker rett og slett ikke som om han ønsker å være en del av «oss» annet enn når det kommer til våre barn. Er det greit at jeg føler meg mer som en husholderske enn en ektefelle?
Det er vanskelig å venne seg til å leve med en man føler har gitt opp å være en ekte ektefelle. Når han først er far, stråler han som sola, men når det handler om oss som par, er han fraværende som månen på dagtid. Kanskje noen mener jeg er utakknemlig eller kravstor, men er det feil å ønske seg et balansert forhold? Hvor er det rom for partnerne som ønsker å føle seg sett og hørt?
Jeg savner den tiden hvor han også så meg i øynene og sa fine ting, hvor vi hadde voksentid sammen — ikke bare tilfeldige øyeblikk mellom alt det praktiske som må gjøres. Jeg er usikker på om det er et problem som flere kjenner seg igjen i, eller om jeg er alene om å føle meg sånn. Kanskje jeg skal sette tydeligere grenser eller være brutalt ærlig om hvordan jeg føler det, men det er lettere sagt enn gjort.
Det kan være lett å avfeie alt dette som «bagateller» eller «det følger med pakka», men jeg er bestemt på at det er mulig å være både en god forelder og en god partner. Kanskje må jeg ta meg sammen og foreslå parterapi, eller kan hende dette er realiteten alle røper når man blir sammen over tid. Uansett håper jeg dette setter i gang en diskusjon om hva som er rett å forvente av seg selv og andre i et forhold.
Får bare håpe at noen skjønner hvor jeg kommer fra og kanskje har råd å gi. Eller så får jeg bare godta at jeg er en offentlig klagemur denne gangen.
Hilsen, Marianne
