Da jeg fortalte vennene mine at jeg hadde vært utro mot kjæresten min, var ikke reaksjonene deres akkurat som forventet. De fleste av dem var i sjokk, og noen mente at det var fullstendig uakseptabelt og urettferdig mot han. Men for å være ærlig, syns jeg at han fortjente det. Nå kan alle gispe av forferdelse, men la meg forklare litt.
Vi hadde vært sammen i over fem år, og de første årene var alt greit. Men sakte men sikkert begynte han å ta meg for gitt og la inn minimal innsats i forholdet vårt. Det var alltid jeg som måtte ta initiativ til å gjøre noe sammen, organisere ting, holde på romantikken. Han bare satt der på sofaen, klistret til mobilen eller TV-en. Det var aldri «hvordan har du hatt det i dag?», men heller et snurt «kan du hente meg en øl?».
Jeg følte meg så usynlig. Prøvde å ta opp samtalen om hva vi kunne gjøre for å forbedre forholdet vårt, men han virket ikke interessert i å høre. Alt han gjorde var å gi tomme svar og lovet forbedring som aldri kom.
Så når jeg møtte en annen mann som faktisk lyttet og viste meg at jeg betydde noe, føltes det som en varm klem. Lang historie kort, jeg ga etter for fristelsen. Først kom skyldfølelsen, men den slapp relativt fort taket. For hvorfor skulle jeg egentlig føle meg skyldig? Han hadde aldri vist den minste interesse for meg og mine behov.
Jeg sier ikke at utroskap er løsningen for alle, eller at det er den riktige tingen å gjøre. Men for meg ble det en vekkerklokke. Jeg innså at jeg fortjente å bli verdsatt og behandlet med respekt. At noen endelig anerkjente meg, fikk meg til å føle meg som et menneske igjen. Noen mente kanskje at jeg skulle slått opp først, men skal jeg vente i evigheter på at han en dag skulle åpne øynene og se meg? Nei takk.
Etter noen uker med overtenking bestemte jeg meg for å fortelle han sannheten. Han reagerte selvfølgelig med sinne og vantro, men innerst inne vet jeg at han skjønner hvorfor. Nå, etter å ha gått hver til vårt, kan jeg endelig fokusere på meg selv og finne noen som ser verdien i meg uten å måtte lure meg selv.
Kall meg kynisk eller egoistisk hvis du vil, men til syvende og sist sier jeg heller at jeg fortjente å føle meg bra enn å være bundet til noen som aldri satte pris på meg. Kanskje dette er en vekker for både han og meg, og i det lange løp gjenoppdaget vi begge hva vi ønsker i relasjoner.
Så, før flere dømmer meg bastant, tenk litt over spørsmål som: Hvor ofte har du blitt tatt for gitt? Hvor mye innsats legges det inn for å holde noe vakkert i live? Jeg vet at dette er en sak som kan få folk til å se rødt, men noen ganger må man være brutalt ærlig med seg selv.
Med vennlig hilsen,
Anne
