Jeg har et problem som jeg tror mange kvinner der ute kan kjenne seg igjen i. Det handler om min mann, eller rettere sagt, hvordan han alltid ser på andre kvinner, men aldri gir meg komplimenter. Det føles som om jeg har blitt usynlig for ham. Jeg føler meg som et spøkelse i eget hjem.
Hver gang vi er ute, om det er i butikken, på en restaurant eller bare går en tur i nabolaget, merker jeg hvordan blikket hans stadig blir fanget av andre kvinner. De trenger ikke engang å være spesielt vakre etter min mening, men han ser på dem som om de er filmstjerner. Jeg står der ved siden av ham og føler meg som en grå mus. Hvorfor ser han aldri på meg med samme gnist?
Det er frustrerende å vite at uansett hva jeg gjør for å pynte meg, fikse håret eller ha på en ny kjole, så får jeg ingen reaksjon. Jeg spør meg selv, har han blitt blind for meg? Er jeg ikke lenger den kvinnen han forelsket seg i? Det gjør vondt. Ekstra vondt er det når jeg hører venninner fortelle om hvor ofte deres partnere gir dem komplimenter.
Noen vil kanskje si at jeg burde snakke med ham om det, men tro meg, det har jeg gjort. Jeg har prøvd å fortelle ham hvordan jeg føler det, men han bare ler det bort og sier at jeg overdriver. At jeg skal slutte å være sjalu. Herregud, sjalusi har ingenting med dette å gjøre, det handler om å bli verdsatt for den man er. Kan jeg kjøpe en blomsterkvast til meg selv også, liksom?
For å være ærlig vet jeg ikke hvor lenge jeg orker dette. Jeg har fått nok av å føle meg mindreverdig fordi mannen min tilsynelatende ikke bryr seg om å gi meg et hyggelig ord i ny og ne. Det koster ham ingenting, men ville betydd verden for meg. Skal dette være livet mitt, alltid i andres skygge mens mannen min beundrer forbipasserende ansikter han sannsynligvis aldri kommer til å snakke med igjen?
Hvis du leser dette og tenker, «kom deg ut av det forholdet», så skjønner jeg hvor du kommer fra. Men det er komplisert. Vi har et liv sammen, minner, venner, familie. Det er ikke slik at jeg ikke elsker ham lenger, men min tålmodighet har sine grenser, og de blir testet hver dag. Kanskje dette er siste sjanse; hvis han ikke endrer seg, hvem vet hva jeg må gjøre?
Sannheten er at jeg bare vil bli sett. Settes pris på. Er det så mye å be om?
Marianne
