Jeg er nødt til å lufte frustrasjonen min her, fordi jeg er sikker på at jeg ikke er alene. De av oss som bor sammen med en mann som tror det å være en «familiemann» er nok i seg selv, kan sikkert kjenne seg igjen i dette. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt ham stolt proklamere til venner og familie at familien er det viktigste for ham? Ja vel, men hvis du ikke løfter en finger hjemme, hvordan mener du at du bidrar til denne viktige enheten?
Jeg er lei av å komme hjem fra en lang dag på jobb til en tilsynelatende blind mann som sitter med nesa i avisen eller stirrer inn i TV-en. De skitne sokkene ligger spredt som små bomber i stua, og vasken er full av ukjente matrester fra middagen jeg ikke en gang har fått smake på. Og hva med barna? Hvor mange ganger har jeg ikke måtte minner ham på at de også trenger hans tid og oppmerksomhet – ikke bare min?
Nå tenker kanskje noen av dere at jeg overdriver, men er det ikke rimelig å forvente at begge parter bidrar likt hjemme? Jeg er klar over at vi lever i en verden der kjønnsrollene er i endring, men hvorfor står tidene stille hjemme hos oss? Det føles noen ganger som vi er i 1950, og jeg har ingen intensjoner om å gjenta den epoken.
Og hva er greia med å bli sittende fast i gamle mønstre? Jeg har foreslått alle slags løsninger, fra å dele oppgaver til å lage en ordentlig plan. Til og med familieterapi har jeg nevnt i forbifarten. Men han bare sukker, ruller med øynene, og det hele blir til intet.
Jeg tenker på alle dere fantastiske damer der ute som føler at dere har en ekstra «jobb» hjemme uten å få betalt. Hvordan endte vi her, i et konstant kampanjeinnlegg for invitasjoner til en likeverdig hverdag?
Noen ganger lurer jeg på hva poenget er med å ha en «familiemann» hvis han bare er det i navnet og ikke i handling. Det hjelper lite at han er tilstede hvis han ikke virkelig er der for oss. Å si at man er en familiemann er ikke bare en tittel man kan sette på CV-en, det er noe som krever innsats, likt som en hvilken som helst annen livsoppgave.
Jeg vil høre fra andre som kanskje har vært i lignende situasjoner. Hvordan tok dere skrittet? Hvordan håndterer dere det? Er det virkelig for mye å be om noen som trekker lasset sammen med meg?
Dette er kanskje en klage, men det er også en invitasjon til å diskutere et problem som ikke nødvendigvis er toppløst, men likevel ulmer under overflaten i mange husholdninger. La oss få de som kaller seg familiemenn til å forstå at ordene ikke betyr noe, hvis handlingene ikke følger etter.
Kanskje dette kan sette i gang en etterlengtet endring. Gud vet at vi trenger den.
Hilsen
Kari
