Jeg har alltid vært den som tok mest ansvar hjemme. Spesielt når det gjaldt å legge barna. Hver eneste kveld var det jeg som måtte gå gjennom den samme rutinen – pussetenner, nattasang, og påkjøring. Min mann satt ofte foran TV-en, i sin egen verden. Om han enn merket at det foregikk noe i naborommet var jeg usikker på.
Så lenge jeg kan huske, var det sånn hos oss. I begynnelsen trodde jeg det bare var slik det var å ha små barn, men jeg begynte å merke at andre hadde det annerledes. Jeg snakket med venninner som fortalte at de delte oppgavene, og at mannen deres hjalp til med leggingen. Det stakk litt i hjertet.
Det var ikke snakk om at jeg ikke elsket mannen min eller barna mine, men følelsen av å være alene i foreldrerollen vokste. Jeg prøvde å snakke med ham om det. Tiden gikk, lidenskapen bleknet. Ingenting endret seg.
En kveld, mens jeg satt på Facebook og bladde halvhjertet gjennom gamle feriealbum, skjøt en gammel flamme fra videregående meg en melding. En “liker”-markering her og en kommentar der, og plutselig var vi i gang. Det som begynte som uskyldig, ble fort mer alvorlig. Vi møttes sporadisk, og jeg opplevde den intense gleden av å gjøre noe «galt», noe for meg selv.
Noen vil sikkert dømme meg hardt for å ta skrittet ut. Jeg forstår det. Men er det så galt å ønske seg litt bekreftelse? Litt oppmerksomhet? Jeg lette ikke aktivt etter noe nytt eller noen nye opplevelser, men jeg var mottagelig når det kom i min vei. På et merkelig vis var det som en vekker. Om jeg skulle vende tommelen ned og avslutte dette parallelluniverset mitt, så måtte noe hjemme endres på ordentlig.
Nå har jeg ikke lyst til å gå i dybden på detaljene, men la oss si at jeg fikk mannen min til å forstå alvoret til slutt. Vi har det bedre nå enn på lenge. Delingen av hverdagsoppgavene er mer rettferdig, og det viser seg at han faktisk syns det er fint å få tid med barna om kvelden også.
Jeg skal ikke si at alle vil forstå avgjørelsene mine, men jeg er usikker på om det hadde blitt noen endring om jeg ikke hadde opplevd det lille eventyret på siden. Det er lett å være moralens vokter når man ikke vet hvordan det er å føle seg alene. Og jeg vil påstå at det å finne noen som ville legge meg, faktisk veiledet meg tilbake til mannen min på en ny og bedre måte.
Kanskje er jeg en egoistisk ku i manges øyne, men jeg vil ikke skamme meg over å ha gjort noe med følelsen av å ikke bli sett. Kjærlighet, etter alt, burde være en toveis gate.
Hilsen
Linda
