Vi har fått inn et leserbrev fra en frustrert kvinne som føler at alt husarbeidet hjemme havner på hennes skuldre, mens mannen hennes knapt løfter en finger. Hun er hjemmeværende og forteller om hvordan det føles å være alene om alt – og hvordan dette påvirker forholdet deres. Les brevet her, og del gjerne dine egne tanker. Har du opplevd noe lignende?
Hei alle sammen.
Jeg skriver dette fordi jeg er så utrolig frustrert. Jeg er hjemmeværende på grunn av fibromyalgi, og jeg sliter med smerter og utmattelse hver eneste dag. Likevel føles det som om alt ansvar for husarbeidet ligger på meg. Mannen min har en veldig godt betalt jobb, og jeg vet at han jobber hardt og har lange dager – men betyr det at han kan komme hjem og bare slenge seg på sofaen, mens jeg fortsetter å rydde, vaske og fikse alt mulig?
Ja, jeg er hjemmeværende – men betyr det at jeg automatisk har signert på å være hushjelp? Jeg føler meg så utrolig lite verdsatt. Jeg har vondt i kroppen hele dagen, og likevel må jeg plukke opp klærne hans fra gulvet (ja, det tar visst altfor mye energi å treffe skittentøyskurven). Jeg lager middag, vasker opp, støvsuger, vasker klær – alt mens jeg prøver å få kroppen min til å henge sammen.
Han sier alltid: «Men du er jo hjemme hele dagen.» Som om det betyr at jeg har all verdens energi til å gjøre alt dette alene. Det føles som om han tenker: «Jeg tjener pengene, du tar husarbeidet.» Jeg vet at jeg er heldig som har en mann som kan forsørge oss, men jeg føler meg som en hushjelp og ikke en partner.
Noen ganger tenker jeg at det hadde vært bedre å være singel. Da hadde jeg i det minste sluppet å plukke opp sokkene hans overalt og tørke kjøkkenbenken for 117. gang på én dag. Er det virkelig for mye å be om at han kan hjelpe til med småting, som å ta ut søpla eller rydde opp tallerkenen sin?
Jeg er så lei av å mase, og jeg hater å føle meg som en sur kone. Jeg vet at jeg ikke jobber utenfor hjemmet, men det betyr vel ikke at jeg skal gjøre ALT? Jeg sliter allerede med å ha krefter til meg selv.
Er det noen som har råd til hvordan jeg kan få ham til å forstå hvordan dette føles – uten å høres ut som en sutrete husmor fra 50-tallet? For akkurat nå er det sånn jeg føler meg.
Hilsen
Sliten, litt sutrete – og ganske oppgitt kone
Hva synes du? Har du råd å dele? Del gjerne, og kommenter gjerne på Facebook!
