Så her sitter jeg igjen, søvnløs klokken to om natta, og skriver til dere i håpet om å slippe ut litt damp. For hva er det egentlig som skjer med folk i dag? Har vi mistet all form for folkeskikk og respekt for hverandre? Jeg bor i et tilsynelatende fredelig nabolag, men nå er jeg i ferd med å bli sprø av vår kjære nabo. Han spiller musikken sin så høyt på natta, at det føles som at veggene mine danser breakdance.
Misforstå meg rett, jeg er hverken musikkhater eller festbrems, men det finnes vel grenser? Vi har små barn hjemme som trenger sin søvn for å være opplagt til barnehage og skole dagen etter. De blir naturligvis våkne og sliter med å sovne igjen hver gang musikken er på sitt høyeste. Og hva hjelper det å banke på, eller å sende en høflig melding? Ingen ting, dessverre.
Men her kommer det som virkelig får meg til å himle med øynene. Samme nabo banker på døren vår midt på dagen, mens barna leker, for å klage på at de bråker for mye. Virkelig? Det er da barn skal få lov til å bråke litt, leke og utfolde seg. Er det ikke derfor vi har dagtid?
Jeg prøver å forklare at beltelydene er fra leker og barnestemmer, kom igjen, det er midt på dagen! Hvordan kan man sammenligne dette med techno-festen vi blir tvunget til å høre på hver natt? Vi kan ikke alle ha et lydtett rom å stenge oss inne i. Det er da dette skal være en del av sjarmen med nabolag – barn som leker, folk som lever. Men nattestøy? Bør ikke det være hovedsakelig i helgen, og ikke midt i uka?
Jeg vet vi ikke alle er nattugler eller A-mennesker, men det finnes noe som heter respekt for hverandres døgnrytme. Vi har alle lover og regler om når man skal dempe lydnivået. Hvorfor klarer ikke folk å følge dette? Det er nå et felleskap handler om – å respektere at andre har forskjellige livsstiler og behov.
Selvfølgelig kunne jeg ringt politiet eller engasjert vaktmesteren, men vil man virkelig ty til det første skritt? Vil ikke dette bare gjøre en vond situasjon enda mer betent? Når alt jeg egentlig ønsker er en smule forståelse og tilpasning fra naboens side.
Så, der har dere mitt utbrudd. Jeg vet, jeg vet, det er en del av det å bo i nærheten av andre mennesker, men kunne vi ikke bare være litt mer hensynsfulle? Blir det ikke roligere dager når man tenker litt mer på dem rundt seg? Jeg nekter å tro at jeg er den eneste som mener det.
Og til dere som kanskje tror jeg overdriver; tro meg, hadde dere bodd her, ville dere forstått. Eller gjør jeg meg til ingen nytte her, og skal jeg bare bite tennene sammen og kjøpe noen gode ørepropper til hele familien? Uansett håper jeg på å høre andres meninger om hvordan man kan håndtere slike situasjoner uten å miste besinnelsen.
Hilsen Marie.
