Jeg har merket en bekymringsfull trend i samfunnet vårt: ingen tåler kritikk lenger uten å kalle det mobbing. Det virker som om vi har blitt en generasjon med «glasshud», der den minste kommentar blir tatt som et personlig angrep. Jeg tror vi har blitt så opptatt av å ikke såre noens følelser at vi glemmer viktigheten av konstruktiv kritikk.
Misforstå meg ikke, mobbing er et seriøst problem, men ikke alt faller under den paraplyen. Når sjefen din gir deg tilbakemelding på jobben, er det ikke nødvendigvis fordi hen vil tråkke på deg. Kanskje prøve å se på det som en mulighet til å forbedre deg? Kritikk, i riktig mengde og med riktig intensjon, kan hjelpe oss å vokse. Man må tåle å få motstand for å utvikle seg, både personlig og profesjonelt.
Det er nesten så jeg knapt tør å si fra når noen tråkker over streken i dagliglivet. Alt må pakkes inn i bomull, og formuleringer må veies og vurderes før de ytres. Å si at en person skal prøve å bli bedre på noe kan i verste fall medføre skrik om det ene og det andre. Til slutt blir vi sittende igjen med en frykt for å snakke åpent om hva vi mener. Er det virkelig sånn vi vil ha det?
Er det ikke bedre å være tydelig og ærlig istedenfor å gå rundt grøten? Vi snakker om å sette grenser, men hva med å ta ansvar for hvordan vi reagerer på dem også? I mine øyne er å ikke tåle kritikk en mangel på modenhet. Vi kan ikke forvente at hele verden skal skåne oss for ubehagelige sannheter.
Jeg mener at vi må lære å skille mellom mobbing og kritikk. Barn må læres opp til å takle litt motstand og voksne må bli flinkere til å gi kritikk på en konstruktiv måte. Livet er ikke alltid en dans på roser, og vi kan ikke gå rundt å være fornærmet over alt som sies.
Vær så snill, la oss bringe tilbake en kultur hvor vi kan snakke åpent og ærlig uten frykt for å bli kalt «mobber». Da slipper vi noe av det kunstige fasadespillet vi ser alt for mye av. Vi snakker så mye om inkludering og medfølelse, men hvem inkluderer vi egentlig når ingen tåler ett ærlig ord?
Jeg setter pris på direkte tilbakemeldinger og ønsker alltid å bli bedre, både på jobb og privat. Det er ikke alltid hyggelig å høre, men det er ofte nødvendig. Så før vi klistrer mobbestempelet på alt som kan være ukomfortabelt å høre, la oss tenke oss om en ekstra gang. Kanskje er det bare veien til å bli bedre?
Hilsen,
Kari
