Det er vel på tide at noen sier det høyt. Noen ganger er det å gjøre noe drastisk, som å være utro, det man trenger for å huske at man faktisk lever. Jeg sier det ikke for å spy ut klisjéer, men realiteten er at livet til tider blir stillestående, og da må man ta grep for å ikke visne bort.
Det er vel lett å dømme meg nå, ikke sant? Jeg kan nesten høre fordømmelsen gjennom skjermen. Folk sitter vel hjemme, rister på hodet og tenker at jeg er en fryktelig person. Men her er greia: mitt forhold var dødt før jeg valgte å være utro. Det var ikke kjærlighet, bare en slags komfortabel rutine vi begge var fanget i.
Forstår dere hvorfor noen ganger trenger vi en gnist, et lite fyrverkeri av følelser for å dra oss ut av apatien? Det føltes som om jeg gikk rundt i søvne. Jobb, middag, TV, søvn. Det var det samme dag ut og dag inn. Jeg visste at noe var galt da jeg begynte å irritere meg over småting partneren min gjorde. Jeg tror egentlig ikke at noen av oss var lykkelige, men vi orket ikke ta tak i det. Så møtte jeg en annen. Og han fikk meg til å smile igjen.
Det er ikke slik at jeg ønsket å såre noen. Det var ikke målet, men jeg ser selvfølgelig at det skjedde. Ingen ønsker knuste hjerter, men mennesker er kompliserte. Jeg kan si at den erfaringen ga både partneren min og meg en mulighet til å virkelig se hvor vi sto hen. Ja, det var vondt for begge, og ja, vi gjorde det slutt. Men etter at stormen roet seg, ble realiteten tydelig: ingen av oss var lenger viklet inn i et forhold som sugde livslysten ut av oss.
Mange vil si jeg burde jobbet hardere, snakket mer, prøvd å løse problemene. Kanskje har de rett, men er ikke all erfaring også lærdom? Jeg ser tilbake nå og vet hvor jeg står, hva jeg vil ha fra et forhold og hva jeg ikke vil ha. Alt jeg trengte var et push i ryggen for å komme videre.
Vi lever i en verden der meningen med livet er å vise frem et perfekt eksteriør på Instagram, men sannheten er ofte annerledes. Livet er ikke alltid pent, og noen ganger må vi dykke ned i grumsen for å forstå hva vi virkelig trenger. Jeg måtte være utro for å få den innsikten og finne veien tilbake til livsgleden.
Så nei, jeg angrer ikke. Jeg sier ikke at utroskap er løsningen for alle, men det var det for meg. Jeg ønsket å kjenne pulsen dunke igjen og føle at jeg faktisk eksisterer utenfor skallet mitt. Noen vil fortsatt hate det jeg gjorde, det er greit. Men før noen dømmer meg helt nord og ned, spør deg selv: hvem av oss gjør aldri feil i livet, og hvor langt er du villig til å gå for å redde ditt eget?
Hilsen, Ingrid
