Kjære lesere, jeg skriver dette fordi jeg har havnet i en nesten komisk situasjon med min nabo, og jeg trenger virkelig råd fra dere om hvordan jeg håndterer dette. Jeg vet at jeg kanskje vil virke littegrann usympatisk, men jeg håper dere ser at jeg bare er ærlig.
Det hele startet en søndag ettermiddag da jeg var ute og puslet i hagen. Min nabo, en eldre dame som nettopp hadde flyttet inn, kom stressende over til gjerdet og spurte om jeg kunne hjelpe henne med noe som hadde gått galt med vaskemaskinen hennes. Jeg tenkte ikke stort over det og var selvfølgelig glad for å hjelpe henne. Vi fikset problemet sammen, og det var jo egentlig en hyggelig opplevelse.
Men nå, etter den episoden, har hun stadig vekk banket på døra mi for å få hjelp med alt mulig. Jeg har hjulpet henne med å bære tunge poser fra bilen, tatt inn posten når hun har vært på ferie, og til og med hjulpet henne med å sette opp TV’en. Jeg har alltid fått et hyggelig takk, men jeg begynner å føle meg som en hushjelp mer enn en vennlig nabo.
Det er ikke det at jeg ikke vil hjelpe, men nå har situasjonen blitt slik at hun forventer at jeg alltid skal være tilgjengelig, som et slags personlig assistent. Jeg har en travel hverdag, akkurat som de fleste andre, og med jobb, familie og husarbeid er det ikke alltid jeg har tid – eller ærlig talt lyst – til å droppe alt.
Jeg synes det er vanskelig å si nei. Hun er tross alt en eldre dame, og jeg vil jo ikke virke kaldhjertet. Men samtidig føler jeg at hun utnytter min hjelpsomhet. Det føles litt som å være fanget i en felle jeg selv har satt opp ved å være for snill i starten. Det er som om jeg ikke kan vinne her; om jeg sier nei, vil jeg virke som den kjipe naboen, men om jeg alltid sier ja, så fortsetter hun sikkert å spørre om mer og mer hjelp.
Kanskje jeg bare burde slå til og ha en ærlig prat med henne. Men er det egentlig mulig å be henne om å ikke spørre så ofte uten å såre følelsene hennes? Jeg vet ikke hva som er verst; tanken på at hun blir fornærmet, eller at hun fortsetter å banke på døra mi for hjelp med hverdagslige gjøremål.
Så nå lurer jeg på, er det noen av dere som har vært i en lignende situasjon? Hvordan fikset dere det, uten å brenne broer eller skape dårlig stemning? Jeg håper å få noen tips herfra, eller i det minste vite at jeg ikke er alene om denne frustrasjonen.
Til sist vil jeg bare si at jeg angrer på at jeg tok på meg denne «hjelperrollen» på feil basis. Neste gang får jeg være litt mer forsiktig med hvor mange tjenester jeg tilbyr. Kanskje jeg kan lære å sette noen grenser, eller i det minste få henne til å forstå at jeg også har et liv som krever mitt fokus. Jeg er virkelig spent på å høre hva dere tenker!
Hilsen, Kari
