Det føles rart å si det, men her er jeg, gift og misfornøyd. Jeg elsker mannen min, virkelig, men jeg skulle ønske vi aldri hadde knyttet knuten. Ja, jeg vet, det høres selvmotsigende ut, men la meg forklare.
Da vi først møttes, var alt nytt og spennende. Vi hadde det gøy, delte interesser, og latteren satt løst. Det var bare vi to, en uslåelig duo. Ikke misforstå meg – jeg elsker fortsatt mange av de tingene ved ham som jeg falt for. Det er bare det at ekteskapet bringer med seg en rekke andre utfordringer som jeg aldri i min villeste fantasi kunne forestilt meg.
For det første er det denne hverdagslige rutinen som vi har havnet i. Det føles som om vi er fanget i en evig spiral av økonomi, husarbeid og jobb. Når jeg så for meg ekteskap, så jeg for meg en slags romantisk symbiose, men det føles mer som en jobb – en uendelig to-do-liste som aldri blir fullført. Dette er absolutt ikke det eventyret jeg hadde forestilt meg.
Og så er det forventningene. Samfunnet ser på ekteskapet som denne perfekte endestasjonen, men det er langt fra perfekt. Når du gifter deg, ser det ut til at folk forventer at du skal gi avkall på dine egne behov til fordel for «oss.» Vel, det er ikke alltid like enkelt.
Vi er to forskjellige individer, og selv om vi elsker hverandre, er det ofte vanskelig å prioritere hverandres behov med alt annet som skjer. Ekteskapet krever kompromisser jeg ikke hadde sett for meg at jeg skulle måtte gjøre da jeg bare var «oss» og ikke del av et «vi».
Dessuten er det denne følelsen av at jeg kanskje er fanget. Det er krangler om småting som hvem som skulle gjøre hva, eller hvilken film vi skal se, som plutselig føles mye større enn de burde. Fordi hver enighet eller uenighet nå er innenfor rammene av «for alltid.» Og det kan være virkelig overveldende å tenke på.
Og ja, det er også et helt nytt nivå av ansvar. Det er ikke lenger bare meg og mine valg. Nå skal hver beslutning veies opp mot felleskapet, og det er utmattende. Jeg savner friheten jeg hadde til å bare være meg uten å måtte ta hensyn til hvordan hver minste beslutning påvirker noen andre.
Så, her sitter jeg. Jeg elsker ham, jeg angrer ikke på kjærligheten, men jeg angrer på ekteskapet. Jeg ønsket meg eventyret uten all logistikken. Jeg ville ha romantikken uten forpliktelsene. Jeg ville ha kjærligheten uten ekteskapet.
Kanskje noen vil kalle det umodent eller urealistisk, men jeg vet at jeg ikke er alene om å ha det slik. Ekteskap er ikke for alle, og selv om jeg er midt i et, kan jeg likevel innrømme for meg selv at det kanskje ikke var det smarteste valget jeg har tatt.
Med vennlig hilsen,
Kari
