Jeg elsker mannen min. Jeg gjør virkelig det. Vi har vært sammen i over ti år, og har bygget et liv sammen fylt med minner, rutiner og vennskap. Men, det er en ting som plager meg, som jeg aldri trodde skulle skje. Jeg er rett og slett ikke tiltrukket av ham lenger.
Det hele startet kanskje med de små endringene. Kanskje vi begge ble litt for komfortable i vår hverdag. Det var toalettlokket som stadig sto oppe, de frekventerte slitte joggebuksene, eller det tiende paret med svette sokker som aldri finner veien til skittentøyskurven. Jeg vet, jeg vet! Småting som ikke burde ha stor betydning. Men over tid? Kanskje de gjør det.
Jeg tar meg selv i å savne spenningen. Den lidenskapen vi en gang hadde. Hver gang vi var alene kunne man nesten kjenne elektrisiteten i rommet. Nå føles det mer som om vi er romkamerater, og bare det. Vårt kjærlighetsliv har blitt… uinteressant. Jeg skammer meg nesten over å innrømme det.
Venner har fortalt meg at dette er normalt. «Kjærlighet endrer seg», sier de, «det blir dypere og mer modent». Men hvorfor føler jeg da at jeg går glipp av noe viktig? At jeg står ved ved en kjøkkenbenk og stirrer på en mann jeg kjenner ut og inn, uten å føle den gnisten som en gang satte hjertet i brann? Kan jeg skyldes en midtlivskrise? Eller har jeg startet å ta kjærligheten for gitt?
Noen dager vurderer jeg å ta opp problemet med ham, men jeg vet ikke hvordan. Hva sier man egentlig? «Hei kjære, jeg elsker deg, men du kysser som en fisk nå»? Jeg kan ikke være den eneste som synes dette er et vanskelig tema. Det siste jeg vil er å såre ham. Han gjør jo alt for å vise kjærligheten sin på de måtene han kan. Han holder allerede vekten oppe, hjelper til hjemme, tar initiativ til å finne på ting. Det er bare… det intime som mangler kjemien.
Og jeg vet at utseendet ikke er alt, men vi ser alle så mange perfekte par i media — alltid oppdresset, fine å se på, aldri en rynke eller et fett hårstrå i sikte. Er det rart at virkeligheten føles som et stille rom etterhvert? Har jeg latt disse urealistiske standardene ødelegge noe som burde vært flott?
Jeg vil bringe spenningen tilbake. Jeg vil at vi skal le som vi gjorde før, og bli overrasket av hverandre igjen. Dette er ikke noe man kan tvinge. Hvordan puster man nytt liv i kjærlighet når gnisten har sluknet? Skal vi dra på parterapi? Ta en ferie hver for oss, for å savne hverandre igjen? Noen har foreslått å leke med rollespill, men det får meg bare til å le. Jeg mener — forestill deg oss på teppet, utkledd som franske tjenere eller superhelter! Er det sånn folk redder kjærlighet?
Mitt mål med dette leserbrevet er enkelt: jeg håper noen der ute kan relatere og har noen råd å dele. Er dette et tappert slag med elementene i et moderne forhold, eller er det noe mer alvorlig? Jeg vet bare at denne følelsen ikke er bærekraftig, verken for meg eller for oss begge som par.
Takk for at du leste. Jeg står klar til å høre dine historier og innsikter.
Hilsen,
Mari
