Jeg har alltid trodd at det å få barn skulle bringe oss enda nærmere hverandre. Vi ville bli en enhet, en sterkere familie, og ekte kjærlighet ville blomstre. Det var i alle fall det jeg hadde blitt fortalt av mine egne foreldre. Men sannheten er en ganske annen, og nå sitter jeg i en situasjon hvor jeg rett og slett ikke klarer å holde disse følelsene for meg selv lenger.
Da jeg møtte mannen min, var jeg fullstendig betatt. Han var høy, mørk og praktisk talt en drøm fanget i kjøtt og blod. Vi hadde en gnist som jeg trodde aldri ville dø. Men etter at vi fikk barn, har noe endret seg. Barna har tatt all oppmerksomheten fra oss som par, og jeg sitter igjen med følelser jeg ikke forventet.
Det er ikke ungene jeg klandrer, misforstå meg rett. De er små mirakler som jeg elsker over alt i denne verden. Men hvordan de har påvirket vårt kjærlighetsliv? Det er en annen sak. Problemet startet da han begynte å prioritere å være pappa over å bevare båndet mellom oss. Om kvelden er vi begge utslitte, og når kvelden kom, foretrakk han å sovne foran TV-en i stedet for å bruke tid på å være mannen min.
Jeg føler jeg ikke kan snakke med ham om dette for han ville nok blitt lei seg, men jeg er ikke lenger tiltrukket av ham. Det er som om kjærligheten har blitt en mekanisk rutine, en av de mange «må gjøre»-oppgavene i hverdagen. Vi har prøvd å gå på noen mislykkede dater mens ungene ble passet på av besteforeldre, men vi ender alltid med å snakke om barna.
Det verste er at jeg tror ikke han skjønner hvor stort dette problemet har blitt. Han tenker vel at så lenge vi er sammen, så ordner alt seg. Men hva med meg, som sitter igjen med en følelse av katastrofe under overflaten? Jeg har vurdert å ta en pause, gå fra ham midlertidig for å kjenne på om det er dette jeg virkelig vil. Men så tenker jeg på barna våre – hvordan det vil påvirke dem om jeg forlater faren deres for at jeg er “lei”?
Er det egoistisk av meg å føle at jeg fortjener mer enn dette? Jeg vil ikke være den som ødelegger en familie, men heller ikke den som ofrer min egen lykke for familien. Jeg har prøvd å overbevise meg selv om at graviditets-kiloene og stresset med hjem og arbeid har skylden, men dypt inne vet jeg svaret: Det er vår forbindelse som ektefeller som savner en gnist or to.
Kjære lesere, er det noen som har opplevd det samme? Hvordan har dere klart å balansere det å være foreldre og fortsatt holde kjærligheten ved like? Bør jeg kjempe for å få tilbake de varsomme kjærtegnene og lange netter med latter, eller er det dagdrømmeri? Jeg vil ta vare på familien min, men jeg ønsker samtidig å kunne se mannen min og føle den dype forbindelsen igjen.
Med vennlig hilsen,
Linda
