Jeg vet at det ikke er politisk korrekt å si det, men jeg må bare få det ut: Jeg er så utrolig lei av å late som jeg liker barna til mannen min. Det høres kanskje litt brutalt ut, men jeg kan ikke være den eneste som føler det sånn. Hvorfor skal vi alltid måtte gå rundt som noen gode feer og late som om alt er perfekt i den moderne storfamilien?
Da jeg traff mannen min for et par år siden, var han ærlig om at han hadde barn fra et tidligere ekteskap. Jeg tenkte ikke så mye over det den gang, og så likevel for meg at det ville være en koselig utvidelse av familien. Men nå, med noen år på nakken, ser jeg at dette er langt fra virkeligheten. Litt til min overraskelse fant jeg meg selv i en rolle der jeg må være omsorgsfull, vennlig og tålmodig med to unger som gjør meg helt sprø!
De trenger konstant oppmerksomhet, krangler om det meste, og roter til huset så fort jeg har fått ryddet opp. Jeg føler at jeg hele tiden må holde pusten og telle til ti for ikke å klikke i vinkel. Jeg vet at mange snakker om hvor sjarmerende barn kan være – men ingen forbereder deg på hvordan det faktisk er å dele hus med dem når de ikke er dine egne.
Jeg har snakket med mannen min om det, og han sier bare at jeg må gi det litt tid. Men hvor mye tid? En uke? Et år? Fem år? De er her annenhver helg og hver ferie. Jeg går rundt og venter på at noe skal klaffe, men det føles bare ikke som det skjer. Det er annerledes med egne barn – da har man en naturlig tålmodighet og kjærlighet som ikke kan tvinges frem for andres unger.
Til de som nå himler med øynene eller rister på hodet: Jeg forstår at dette ikke er ett enkelt tema. Mange av dere som kommenterer «du visste hva du gikk til» har kanskje ikke forstått hvordan det faktisk er å leve i denne situasjonen. Det er vanskelig! Når helgen kommer, føles det mer som en testrunde i tålmodighetskonkurranse enn noe annet.
Jeg er kanskje ikke den overbærende bonusmoren av alle bonusmødre, men jeg er ærlig. Jeg prøver å håndtere situasjonen, men noen ganger er det frustrerende å være en bonusmor uten det bonuspoenget av ekte, egeninteresse. Barnas sinne og følelser er mer overveldende enn oppløftende, og det er virkelig tungt å gi av seg selv når man ikke får noe igjen.
Jeg ønsker å høre om det finnes andre der ute som føler det samme. Hva gjør dere i så fall for å forbedre situasjonen? Er det håp om at ting vil bli bedre, eller bør jeg bare resignere til tanken om at dette er slik det kommer til å være?
Nora
