Er det bare jeg som sitter igjen med følelsen av å alltid være nummer fire, nummer fem – eller kanskje til og med nummer seks? Jeg begynner å lure på hvorfor jeg stadig vekk havner nederst på prioriteringslista til mannen min. Det er nesten så jeg må be om audiens for å få hans oppmerksomhet.
Han er verdens travleste mann, tydeligvis. Først kommer jobben. Jeg skjønner jo at han må jobbe, det betaler jo for mat på bordet og tak over hodet. Men å sitte på jobb to timer ekstra flere dager i uka, det må da være unødvendig? Skal vi ta middagen alene, jeg og barna, uten han igjen?
Når han først er ferdig med jobb, blir det brått tid for hobbyene. Om det ikke er fotballtrening, så er det golf, jakt eller gaming. Det virker som at han helst vil bruke all sin fritid på alt annet enn meg. Jeg har til og med sagt at jeg gjerne vil bli med på noen av disse aktivitetene så vi kan gjøre noe sammen, men han påstår at det er hans tid til å slappe av og være seg selv.
Og så har vi vennene hans. Trodde vi var over den tiden der gutter på 30+ dro ut på byen hver helg, men neida. «Det er viktig å vedlikeholde vennskapene,» sier han. Jeg trodde ekteskapet trengte litt vedlikehold, jeg, men hva vet vel jeg?
Jeg sitter igjen med å føle meg som en vaskehjelp, barnevakt og klesvaskansvarlig. Når fikk vi et ekteskap hvor jeg er servitør på sidelinjen? Jeg trodde vi skulle være et team. Jeg forstår selvsagt viktigheten av å ha tid til egne interesser, men akkurat nå føles det som at jeg er nederst på rangstigen.
Det verste er at når jeg prøver å forklare hvordan jeg føler det, blir det bare en diskusjon om jeg sutrer og ikke klarer å gi ham frihet. Jeg vil jo ikke være urimelig, men hva skjedde med å bruke tid sammen? Skal det virkelig være en konkurranse mellom meg og kompisene hans? Jeg vil jo også nyte livet og føle meg elsket.
Er jeg den eneste som opplever dette? Er det flere som føler at de alltid kommer sist? Jeg lurer på om jeg bare er for krevende, eller om det faktisk er rettferdig av meg å forvente at jeg skal få mer oppmerksomhet enn Xbox-en og guttekvelder.
Jeg er lei av å føle at min verdi måles i hvor praktisk jeg er for hverdagen. Jeg vil bli setter pris på, ikke bare ha funksjon som en del av husstanden. Det må vel være mulig å tilrettelegge for at vi begge kan pleie både ekteskap og egne interesser? Akkurat nå trenger jeg i hvert fall at han rydder plass til meg – før jeg selv rydder meg ut.
Er dette for mye å be om, eller bør jeg akseptere den rollen jeg har fått tildelt? Trenger råd fra dere som kanskje har løst slike utfordringer i eget liv.
Hilsen,
Nina
