Jeg har fått nok. Nok av svigermor som alltid skal blande seg inn i hvordan jeg og mannen min lever våre liv. Dere tror kanskje jeg overdriver, men jeg garanterer dere, dette er alvorlig. Det føles som jeg har en konstant skygge hengende over meg, som alltid skal pirke på alt jeg gjør.
Det begynte som småting. Råd om hvordan vi kunne spare mer penger eller lure triks på kjøkkenet. Greit nok, tenkte jeg først. Alle vil vel bare hjelpe, ikke sant? Men så balla det på seg, og før jeg visste ordet av det, var hun der i hver sving.
For eksempel, for noen måneder siden begynte hun å kommentere hvordan vi oppdrar barna våre. Det er én ting å høre tips en gang iblant, men det er noe helt annet når hun kommer med passiv-aggressive kommentarer om at barna ikke oppfører seg «som før». Hva mener hun egentlig med «som før»? Jeg hadde ikke barn den gangen, hvordan kan hun sammenligne dagens barn med noe som ikke eksisterte? Det ga ingen mening, og det fikk begeret til å renne over for meg.
Det toppet da hun begynte å sende meg linker med artikler om barneoppdragelse! Ursikkert sendt på e-post med emnelinjen: «Interessant lesestoff for foreldrene nå til dags.» Jeg klikket på noen av dem, og det var ikke noe skandaløst der, men følelsen av at hun tydeligvis mener jeg ikke gjør en god jobb, var slående. Det tok kaka den dagen da mannen min tilfeldig nevnte at moren hans kanskje syntes «vi kunne ha spist sammen oftere, som en familie».
Det var ikke akkurat en overraskelse for meg, jeg merket jo at dette hadde pågått en stund. Men nå kan jeg ikke lenger holde kjeft. Jeg måtte sette en grense, for min egen psykiske helse. Jeg satt meg ned med mannen min og sa at vi trenger å tydeliggjøre at vårt liv er vårt, enkelt og greit. Han var naturligvis litt nølende i begynnelsen – hvem vil si «nei» til sin egen mor? Men med tiden har han forstått hvor begrensende og forstyrende det kan være.
Heldigvis lyktes vi med å gi henne litt avstand. Vi forklarte at vi vil ha rom til å gjøre våre egne feil og finne ut av ting selv. Det var ikke lett å være så ærlig, men jeg sa fra fordi jeg elsker mannen min og barna mine, og jeg trenger at vi har rom til å være en enhet uten konstant kritikk fra sidelinjen.
Jeg vet det er mange som kanskje synes jeg overreagerer. Men dere vet ikke hvordan det er å konstant føle at man aldri gjør nok, at ens egen innsats aldri blir godkjent. Jeg vet at svigermødre bare vil det beste, men til slutt må det være en balanse. Det er vi som er hovedpersonene i vår egen historie – ikke gjester.
Så, kjære andre mødre der ute som sliter med det samme: stå opp for dere selv. Grensene må tydelig gjøres før man drukner i forventninger. Og ja, jeg er glad i svigermor, men nå har jeg en buffer for å beskytte meg selv og min familie.
Marit
