Er det noen som kjenner seg igjen? Man setter av tid i en travel hverdag for å treffe venninner, kanskje på en koselig kafé eller hjemme hos noen. Forventningene er høye, vi skal jo skravle, le og oppdatere hverandre på alt som har skjedd siden sist. Men hva skjer? Samtalen dreier seg i løpet av fem minutter kun om barn. Det blir lange utlegninger om bleieskift, barnehageproblematikk og hva lille Ole sa til frokost. Jeg må innrømme at jeg da blir sittende å nikke høflig mens jeg scroller gjennom Instagram under bordet.
Jeg skjønner det. Barna er den største delen av livet for mange, og de tar naturligvis opp mye tid og energi. Men er det virkelig alt vi har å snakke om? Hva med de gode gamle diskusjonene om livet, kjærligheten, drømmene og bekymringene? De store temaene som en gang holdt oss våkne til langt på natt sammen med rødvin og latter. Har vi virkelig blitt så ensporet nå som barna har kommet inn i bildet?
Jeg kunne gjerne ønsket å høre om hvordan venninnenes jobber går, hvilke bøker de leser, hvilken musikk de har oppdaget eller hvordan de takler hverdagens utfordringer. Alt kan ikke filtreres gjennom barnepratet. For meg blir det fort kjedelig å høre om små rutiner og tilfeldigheter i smårollingens liv. Det virker som om disse samtalene bare handler om å skryte av egen foreldrerolle. Og da sliter jeg med å føle meg inkludert og verdsatt som person, når min tilværelse som ikke innebærer barn for tiden blir oversett.
Kanskje er jeg selvsentrert, noen vil sikkert hevde det. Men jeg tror faktisk at dette handler om å bevare vennskapet og å gi alle en like stor sjanse til å snakke om det som betyr mest for dem. Jeg mener ikke at vi aldri skal nevne barn, det er jo også en del av livet. Men en hel kveld dedikert til temaet forsøker jeg å styre unna.
Kanskje løsningen er å være mer åpen? Si det som det er når praten begynner å duppe av og jeg føler at jeg mister interessen. Jeg kan foreslå andre temaer eller rett og slett lære å sette grenser for hva jeg vil være med på. Det er viktig at relasjonene mine kan være noe mer enn bare en utveksling av hverandres – eller barnas – hverdagslige gjøremål.
Det er en kunst å opprettholde meningsfulle vennskapsforhold når vi beveger oss inn i ulike faser av livet. Men jeg forventer mer av min omgangskrets enn å bare bekrefte deres livsvalg som foreldre. Hvis det betyr at jeg risikerer å støte noen, så er det kanskje prisen å betale for ekte, interessante samtaler? Vi snakker åpent og satte grenser i kjærlighetsforhold, hvorfor skulle vi ikke gjøre det med venner?
Så nei, jeg gidder rett og slett ikke bruke tid på venninnetreff som bare dreier seg om barn, og jeg står for det.
Mvh,
Anne
