Det er visstnok en uskreven lov at man bare skal stille opp for familien uten å mukke. Men nå er jeg så lei av å alltid være den som stiller opp for søsteren min og barna hennes! Det er ikke slik at jeg ikke er glad i dem, men det får da være grenser for hvor mye tid og energi jeg skal bruke på å være «super-tante».
Søsteren min har alltid et eller annet hun trenger hjelp med når det kommer til barna. Har hun et møte på jobben? Ringer hun meg for å hente barna etter skolen. Vil hun ut en tur med venninner? Da er det jeg som må sitte barnevakt. Har en av ungene fått omgangssyke? Ja, da er jeg redningsplanken hun klamrer seg til for å få en time fri. Jeg begynner å lure på om hun noen gang har tenkt at jeg kanskje har mitt eget liv å leve.
Det er ikke meningen å høres hjerteløs ut, men det er da vel ikke min oppgave å være dørmatte hver gang hun har behov for det? Jeg har faktisk mine egne interesser, venner, og ja, også jobb og forpliktelser som fyller tiden min. Det å hele tiden måtte si ja til hennes forespørsler føles helt ærlig som et utnyttende forhold, der mine prioriteringer alltid kommer i annen rekke.
Jeg vet at alle skal hjelpe hverandre og stå sammen når det trengs, men dette har gått fra å «hjelpe til» til å bli en regelmessig forpliktelse. Skal jeg virkelig forvente å tilbringe alle helgene og kveldene mine som barnepasser i stedet for å ta meg fri og gjøre noe for meg selv? Det føles urettferdig at søsteren min legger sine problemer over på meg uten å vurdere hva det koster meg.
Og før folk begynner å påstå at jeg er egoistisk eller familiefiendtlig, så la meg være klar: Jeg elsker familien min. Jeg elsker søsteren min og barna hennes. Men det må også være mulig å sette grenser uten å bli sett på som hjerteløs. Livet mitt er også verdifullt. Jeg vil ha tid til å forfølge mine egne mål og interesser, uten å hele tiden føle at jeg svikter noen.
Kanskje noen vil si at jeg burde snakke med søsteren min om dette. Problemet er at jeg allerede har forsøkt, men hver gang jeg prøver å endre situasjonen, ender det alltid med at jeg gir etter for å unngå konflikt. Dette vil ikke forandre seg før jeg setter foten ned for godt.
Så ja, jeg vet at jeg kanskje virker som en kald fisk, men jeg kjenner at nå er jeg ferdig med å være «redningstanten». Jeg skal ikke føle meg presset til å ta ansvar for andres avgjørelser eller prioriteringer lenger, og hvis det skaper dårlig stemning, så får det heller bli opp til søsteren min å bearbeide.
Nå er det på høy tid at hun tar ansvar og organiserer seg bedre, eller eventuelt skaffer seg litt profesjonell hjelp av noen som kan ta jobben uten dårlig samvittighet hengende over seg. Fra nå av skal jeg være onkel ved festlige anledninger og hyggelige stunder, ikke en nødløsning ved hver eneste sving.
Hilsen Anne.
