Jeg er lei av å bli sett på som den sure kona. Er det noe som irriterer meg grenseløst, så er det når han sitter der i sofaen, kritthvit skjorte, fjernkontrollen i hånda, og klager over at jeg virker sur og grinete. Nei, jeg har ikke vært solstrålen over alle solstråler i det siste, men når man gjør alt hjemme blir det lett sånn. Det føles som om jeg lever med en ekstra tenåring, eller verre – et barn.
Jeg vet godt at det er mange der ute som mener at husarbeid skal deles likt. Og det er flott i teorien. Men jeg er lei av teori. Jeg er lei av at han sitter der og forventer at jeg skal være både husmor og underholdningsansvarlig, mens han slipper unna med å ta ut søpla én gang i uka. For ikke å snakke om å klage når han en sjelden gang må støvsuge.
Hva skjedde med samarbeidet? Vi lever i 2023, men jeg føler at hjemme hos oss må jeg dra ham ut av 1950-tallet. Mange vil si at jeg burde ta en prat med ham og forklare hvordan jeg føler det. Vel, jeg har prøvd. Jeg har forklart, uten å bli hørt. Jeg har til og med laget lister med arbeidsoppgaver svart på hvitt. Likevel er det som å snakke til en vegg – eller en fjernkontroll.
Så sitter han der og klager over at jeg aldri har tid til noe moro. At jeg er blitt en kjedelig partner. Kanskje det er fordi jeg er for sliten til å kaste meg på filmkvelder eller han vil jeg skal være med ut på en impulsiv middag. Fordi middagen som han tok meg med ut på, ender opp med at jeg rydder kjøkkenet neste dag.
Nå har jeg fått nok. Jeg krever ikke et palass å bo i, eller en hushjelp. Jeg vil bare at han skal bidra litt mer. Kjenner jeg ham rett, så kommer han til å riste på hodet hvis han leser dette. Men kanskje hvis flere kjenner seg igjen, kan vi få i gang en diskusjon? Kanskje det er flere menn (og kvinner) som trenger å høre dette?
Så, her sitter jeg, med uendelige arbeidsoppgaver som aldri tar slutt, og spør meg selv om jeg noen gang vil bli den glade, sprudlende jenta han forelsket seg i igjen. Eller om jeg alltid vil være hun sure kona.
Uansett, det føles godt å få skrive dette, og kanskje, selv om det ikke endrer noe, gi en stemme til de av oss som blir glemt i sofakroken.
Hilsen Linda
