Det virker som alle rundt meg plutselig har fått en enorm trang til å formere seg. Sosiale medier oversvømmes av bilder av søte babyer og ultralydskanninger. Stolte foreldre poserer med små nurk som om de nettopp har oppdaget meningen med livet. Jeg setter meg inn i dette med et forbehold – jeg har bestemt meg for å ikke få barn. Ja, du leste riktig. Jeg vil IKKE ha barn, og her er hvorfor.
For det første, barn er dyre. Har du regnet på hvor mye en unge egentlig koster? Bleier, barnevogner, klær, leker – det er ikke gratis, akkurat. Og så snakker vi ikke om den skjulte skatten, barnehagekostnadene. Man ender opp med å bruke en formue på et vesen som ikke kan stille opp i diskusjonen om hva pengene skal brukes til, ikke før om mange år i alle fall. Pengene mine investerer jeg heller i meg selv, kanskje i reiser, utdanning eller en skikkelig saftig middagsopplevelse.
For det andre, hva med friheten min? Er det ingen som tenker på friheten? Å ha barn betyr å ofre en stor del av mitt liv for noen andre. Hver dag, så lenge jeg lever. Jeg vil heller reise verden rundt, når det passer meg, og ikke når barnevaktene har tid. Om jeg plutselig vil endre retningen på livet mitt fullstendig, så vil jeg ikke høre «Men hva med ungene?». Jeg vil kunne bo i en liten leilighet i sentrum, danse til solen står opp, og spise middag når det passer meg – ikke når noen begynner å hyle fordi de er sultne.
Dessuten, mitt personlige livsmål handler ikke nødvendigvis om å videreføre genene mine eller oppdra neste generasjon. Jeg har andre ambisjoner. Kanskje jeg vil skrive en roman (denne artikkelen er bare begynnelsen!), jobbe frivillig for en sak jeg brenner for, eller kanskje bare nyte livet i eget tempo. Livet mitt er fullt av små gleder som jeg ikke er villig til å gi opp – og ja, selv små gleder kan være betydningsfulle.
La oss heller ikke glemme miljøaspektet. Planeten vår er allerede overbefolket, og ressursene er skjevt fordelt. Å bringe flere barn inn i en verden som skriker etter bærekraftige løsninger, gir meg en dårlig smak i munnen. Så kanskje jeg kan kalle det en selvless handling – jeg reduserer mitt karbonavtrykk ved å ikke få barn.
Jeg vet at mange vil være uenige med meg, og det er greit. Jeg skjønner at det kan være fantastisk å være mor eller far. Men det er ikke min vei. Jeg er lei av å måtte forsvare mitt valg, når det faktisk er en høyst personlig avgjørelse. Så la meg trives i min «barnfrie» tilværelse uten flere spørsmål om hvorfor jeg ikke har valgt å få barn.
Dette er ikke en sutreklage til samfunnet, bare en ærlig forklaring på hvorfor jeg har valgt bort barn i livet mitt. Kanskje er vi flere som føler det slik, men som er redde for å si det høyt. Vel, nå er det sagt.
Janne
