Dette er en innrømmelse jeg vet kanskje ikke faller i god jord hos mange, men det er likevel sannheten min. Jeg har vært utro flere ganger, og enda mer sjokkerende for noen, jeg vet jeg kommer til å gjøre det igjen.
La meg forklare. I mange år trodde jeg, som de fleste, at trofasthet var nøkkelen til et lykkelig forhold. Men etter å ha levd i flere monogame forhold, har jeg innsett at det kanskje ikke er for alle. Jeg kan høre noen av dere knytte nevene allerede, men hør meg ut.
For meg har utroskap ikke vært et symptom på en mislykket relasjon, men snarere en måte å uttrykke min egen frihet og nysgjerrighet på. Det handler ikke om mangel på kjærlighet til partneren min, men en dyptliggende nysgjerrighet for mennesker og nye opplevelser. Dette er ikke en unnskyldning, det er en forklaring. Jeg er klar over at utroskap er en av de største syndene i et forhold for de fleste. Og ja, jeg har dårlig samvittighet til tider, men den følelsen blir ofte overskygget av det jeg sitter igjen med – en rikere opplevelse av livet.
Det virker som samfunnet vårt er besatt av monogami og ideen om den «ene rette». Selv i den vestlige verden hvor vi liker å tro vi er så liberale, er dette et av de siste tabuene vi virkelig ikke klarer å gi slipp på. Kanskje er det fordi vi er opplært til å tro på det gamle eventyret om evig troskap, eller kanskje det er simpelthen vår kulturelle kondisjonering.
Jeg skriver ikke dette for å såre noen. Det er heller ikke for å oppfordre andre til å gjøre det samme. Forstå meg rett, utroskap er ikke for alle, og jeg er fullstendig klar over risikoene og de potensielle konsekvensene. Jeg er ikke stolt av all smerte jeg sannsynligvis har forårsaket, men samtidig tror jeg ikke på å leve livet i forsakelse og anger.
Kanskje det er noe galt med meg, kanskje ikke. Jeg vet det er mange der ute som ville fordømme meg, men samtidig tror jeg det er flere som i hemmelighet forstår hva jeg mener. Vi er bare mennesker, og det er kanskje på tide at vi slutter å late som om vi ikke er det.
Så ja, jeg har vært utro før, og jeg tror nok ikke det blir siste gangen. Jeg lever livet mitt med respekt for de jeg bryr meg om, men også med respekt for meg selv. Kanskje noen av dere vil kalle det egoisme. Om det er tilfelle, er jeg villig til å ta den tittelen.
Denne teksten er min lekkasje av sannheten, og jeg vet den kommer til å trigge reaksjoner og diskusjoner. Det er helt greit. Vi trenger flere diskusjoner om realitetene i livet og kjærligheten, ikke bare eventyrene vi blir servert.
Hilsen
Kari
