Dette har vært en hemmelighet jeg har båret på, men nå tenker jeg at det er på tide å lette på sløret. Jeg har vært utro mot mannen min i årevis, og nylig fant han ut av det. Tro det eller ei, jeg bryr meg ikke. Jeg vet at mange vil dømme meg, men jeg ser det litt annerledes.
Jeg og mannen min har vært gift i snart 15 år, og vi har to flotte barn sammen. For de som ser oss utenfra, ser vi ut som den perfekte familien. Og det har vi vært, en god stund. Men alle forhold sliter seg ut over tid hvis ikke begge parter legger innsats i å holde kjærligheten levende. I vårt tilfelle, følte jeg at vi hadde kjørt oss fast. Vi ble mer som romkamerater enn ektefeller, og jeg savnet den lidenskapen vi en gang hadde.
Det varte ikke lenge før jeg møtte en annen mann gjennom jobben min, og vi fikk en spesiell kontakt. Noe jeg ikke hadde følt på lenge. Den kvelden da vi falt for fristelsen, var jeg ikke fylt med anger, men en form for lettelse. Det var som å ta et dypt åndedrag etter å ha vært under vann for lenge. Jeg forstår at mange mener man skal snakke med partneren sin om slike følelser, men det trenger ikke alltid å være så enkelt.
Jeg prøvde å snakke med mannen min mange ganger om hvordan jeg følte det, men vi kom aldri helt til bunns i det. Han ønsket å late som om alt var greit, og jeg følte meg fanget. Denne situasjonen ble min utvei, min hemmelige del av livet som ga meg noe å se frem til.
Da han til slutt oppdaget utroskapen, ventet jeg et stort oppgjør. Skulle vi skrike, kaste ting, kanskje til og med nevne skilsmisse? I stedet ble det et stille oppgjør. Han så på meg, stille, som om han endelig skjønte hva som hadde vært galt mellom oss. Jeg vet fortsatt ikke hva han tenkte, men han bestemte seg for å bli værende.
Jeg vet mange vil si at jeg har gjort noe forferdelig, men jeg ser det som en vekker for både oss. Noen vil kanskje mene jeg er egoistisk, og ja, kanskje er jeg det. Kanskje trengte vi nettopp dette sjokket for å se at vi måtte ta tak i livene våre. Nå jobber vi med å bygge tillit igjen, og for første gang på mange år har vi åpne og ærlige samtaler om hvor vi er og hva vi vil.
Jeg sier ikke at utroskap er riktig, men jeg tror jeg ville vært enda mer ulykkelig hvis jeg hadde forblitt taus om hvordan jeg følte meg. Livet er ikke så svart-hvitt som mange tror. Jeg angrer ikke på de valgene jeg har tatt, for de har ført oss hit.
Vi prøver og feiler, og noen ganger er det feilene som endelig får oss til å komme over den kneika vi står fast i.
Sara
