Vi har alle våre grenser, og nå har jeg nådd min. I over 30 år har jeg hatt en venninne som jeg har delt både glade og triste stunder med. Fra den første skoledagen til bryllup og barnefødsel, ja, vi har vært gjennom det meste sammen. Men nå har det kommet til et punkt hvor jeg rett og slett ikke klarer mer. Det evige smålige oppførselen hennes truer med å sette en stopper for vennskapet vårt for godt.
I løpet av disse årene har jeg alltid kjent på småligheten hennes, men jeg har prøvd å børste det av meg. Det startet med småkommentarer om klærne mine eller hvor jeg brukte å handle. Deretter gikk det over til å kritisere valg jeg tok, som hvor vi dro på ferie, eller hva slags bursdagsgaver datteren min fikk. Slik uskyldig erting kan kanskje høres harmløst ut for noen, men når det pågår over flere tiår, er det ikke lenger bare irriterende. Det blir nesten som en gift som sakte, men sikkert tar livet av det vi en gang hadde.
La oss være ærlige, smålighet handler sjeldent om det overfladiske. Det er ofte et uttrykk for misnøye på et eller annet plan. Kanskje er det sjalusi, kanskje er det et dårlig selvbilde. Vi er tross alt bare mennesker, og alle bærer vi på våre egne demoner. Men der jeg alltid har jobbet med meg selv for å bli et bedre menneske, ser det ikke ut til at hun har gjort noen innsats for å endre seg. Hvorfor skal jeg da fortsette å la hennes smålighet influere mitt liv?
Har jeg konfrontert henne med dette? Selvfølgelig. Jeg har forsøkt å være så ærlig og åpen som mulig, men hver gang blir jeg møtt med benektelse og beskyldninger om at det er jeg som er overfølsom. Akkurat her ligger det kanskje mest sårende. Det å bli avfeid på den måten. Når noen du bryr deg om ikke en gang kan akseptere dine følelser som autentiske, så må man til slutt spørre seg selv: Er dette verdt det?
I en alder av 50 år har jeg ikke tid til å kaste bort energien min på relasjoner som tynger meg. Jeg vil leve et liv fylt med mennesker som bygger meg opp, inspirerer meg, og får meg til å le – i stedet for å dra meg ned i deres egne sump av misnøye.
Det er trist, og ja, kanskje er det mest tragisk å tenke på alt vi har vært gjennom sammen. Men noen ganger må vi bare gi slipp for å kunne vokse. Kanskje vil dette være vekkerklokken hun trenger for å ta tak i seg selv. Kanskje ikke. Men det er ikke lenger mitt problem.
Til alle andre som føler seg fanget i et lignende vennskap, vil jeg si: Ikke vær redd for å ta et oppgjør med forhold som drar deg ned. Livet er for kort til å omgitt av smålighet og negativitet. Sett pris på de gode relasjonene du har, og mot sunne bånd som gir deg glede og styrke. Vi fortjener alle et liv fylt med godhet.
Mona
