Jeg har alltid trodd at man kommer lengst med ærlig arbeid og en sterk arbeidsmoral. Derfor står jeg opp tidlig hver eneste morgen og gir det jeg kan på jobben. Skatt betaler jeg med et smil, fordi jeg vil bidra til samfunnet vårt. Men ærlig talt, nå begynner smilet mitt å falme, for mens jeg sliter dag ut og dag inn, ser det ut til at naboen min lever i sus og dus uten å måtte løfte en finger.
Det er provoserende å se at naboen, som aldri har hatt en fast jobb så lenge jeg har kjent ham, ser ut til å ha det bedre enn meg. Måneder går, og han klarer likevel å ha en nyere bil enn min gamle slitne haug, han reiser på ferier jeg bare kan drømme om, og det virker som han alltid har råd til de nyeste dingsene. Hvordan har det seg at han, som lever på min (og alle andre skattebetaleres) bekostning, lever det glade liv mens jeg knapt får endene til å møtes?
Jeg har selv erfart at det å gå på NAV kan være en nødvendighet, og jeg har stor respekt for de som faller utenfor arbeidslivet av forskjellige grunner. Men det er urettferdig at systemet synes det er en legitim langtidsløsning for de som klarer å utnytte systemet. Hvorfor får de som ikke tar livet på alvor, belønning for det? Samfunnet vårt burde oppmuntre til arbeid og selvforsørgelse – ikke dorske belønninger for å sitte stille i båten.
Jeg forstår at vi er heldige som har et solid sikkerhetsnett her i Norge. Men når enkelte mennesker utnytter systemet, går det utover oss som står på og betaler skatt, år etter år. Hvem setter grenser, og hvor er kontrollen? Jeg vil bare få si klart ifra at jeg er lei av å være den der honningkrukken tømmes fra. Det føles ikke rettferdig.
Og så forstår vi det med at alle har ulike ressurser og utgangspunkt, men hvor blir det av arbeidsmoralen? Vi må gjøre noe med holdningene i samfunnet. Enkelte ser ut til å ha glemt at det krever innsats, slit og tårer for å holde landet gående. Det er vi, arbeiderne, som drar lasset – men blir vi egentlig skikkelig verdsatt for det?
Når systemet tillater at noen «seiler i medvind» på vår bekostning, må vi tørre å stille spørsmål ved om velferdsstaten er på vei i feil retning. Hvor blir det av motivasjonen når du ser at hardt arbeid ikke blir belønnet på samme måten? Vi må skape en diskusjon om hvordan vi kan oppnå en bedre balanse i systemet, slik at det lønner seg å stå opp og bidra til samfunnets utvikling.
Mye kunne vært bedre, men en ting er sikkert: vi trenger endringer dersom vi skal ha en velferdsstat for framtida. La oss starte med å gjøre det lettere for dem som virkelig ønsker å bidra, og vanskeligere for de som bare vil dra nytte av andres slit.
Hilsen
Karl
