Jeg er lei av å alltid ta ansvar for barnebarnas bursdagsgaver! Nå må det bli en endring, og det haster. Hele greia eskalerte virkelig etter det som skjedde i fjor. La meg forklare.
Vi er på vårt eldste barnebarns bursdagsfest, og som vanlig har jeg brukt tid og penger på å kjøpe en perfekt gave. Jeg la mye arbeid i å finne noe som passer, slik jeg alltid har gjort. Da gaven ble åpnet, kunne jeg svakt merke en manglende entusiasme, som om forventningene ikke ble oppfylt. Det var ikke det at gaven var dårlig, men det virket som om gavene fra foreldrene – altså mine egne barn – var så storslåtte at min bleknet i forhold. Det gjorde vondt. Jeg følte at jeg kastet bort både tid og penger.
Dette fikk meg til å tenke på hvor naturlig alle andre tar min innsats for gitt. Mitt alltid selvoppoffrende bidrag er aldri nok. Jeg begynner å føle at min rolle som bestemor har blitt redusert til å være en bank og handle noe barna lett kunne ordnet selv. Jeg spør: Hvorfor har dette ansvaret landa på meg?
Vi lever i en tid hvor konsumerisme har blitt normen, og det virker som om alle disse gavene blir kastet i glemsel litt for raskt. Hvor er verdien, eller for den saks skyld, takknemligheten? Jeg ønsker å gi noe meningsfylt, ikke bare være del av en materialistisk gjørme. Men det stopper jo ikke der! Bursdager skjer flere ganger i året, og med flere barnebarn blir dette en ren utmattelsestaktikk.
Så nå sier jeg stopp. Jeg nekter å være den eneste som står for barnebarnas gaver. Hvorfor kan ikke barna – altså foreldrene til barnebarna – ordne med noe selv? Er det ikke nok at de får glede seg over selskapet vårt? Må alt måles i ting? Jeg mener virkelig at vi som besteforeldre har gjort vår del. Barna våre har ressurser nok til å ta ansvar.
Jeg vet at dette kan høres bittert ut, og det er kanskje det også. Men jeg ønsker en endring. Jeg har gjort en avtale med meg selv, og det er at hvis jeg velger å gi en gave, så gjør jeg det på mine egne premisser. Ellers holder jeg meg til en hyggelig samtale eller en opplevelse i stedet. Hvordan har det blitt slik at vi trenger ti plastleker for å vise kjærlighet?
Dette gir meg muligheten til å stå for hva jeg mener er viktig, samtidig som jeg håper at det skaper en reell diskusjon rundt gavepresset. Jeg vil ikke at neste generasjon skal bli opphengt i ting. Vi må begynne å sette pris på samvær, ikke bare stæsj. Det er i alle fall det jeg opplevde som ei robust bestemor.
Hilsen Karianne
