Kjære lesere, nå har jeg en saftig historie til dere som vil sette kaffen i halsen på de fleste: Jeg har nettopp funnet ut at mannen min, som jeg har vært gift med i femten år, har et barn med en annen kvinne! Ja, du leste riktig. Han har levd et dobbeltliv, og jeg har vært totalt i mørket hele tiden.
For noen uker siden, mens jeg ryddet i noen gamle papirer på loftet, kom jeg over et brev adressert til mannen min. Det var fra en kvinne jeg aldri hadde hørt om, og det som sto i brevet tok pusten fra meg. Hun skrev om «deres» barn og dets utvikling. Hjertet mitt sank, og jeg måtte sette meg ned for å ikke besvime.
Jeg konfronterte mannen min umiddelbart. Jeg kan fortsatt høre ham stamre frem stotrende unnskyldninger, mens jeg nærmest kokte over av sinne. Han hadde ingen annen utvei enn å fortelle sannheten – at han hadde hatt en affære for mange år siden, og at de hadde fått et barn sammen. Et barn jeg ikke visste noe om inntil nå.
Sett deg selv i mitt sted! Hvordan ville du reagere? Bare tanken på at mannen min kunne reise på «arbeidsturer» for å besøke sitt andre barn er ufattelig. Hva skjedde med ærlighet, respekt og lojalitet i forholdet? Jeg føler meg både lurt og ydmyket.
Noen mener kanskje at jeg burde tilgi ham og jobbe for å redde ekteskapet vårt, siden ingen er feilfri. Men hvem bestemmer hva som er utilgivelig? Dette er for meg en grenseløs forræderi. Når du deler ditt liv med en annen, gjør du det med en forventning om at ærlighet står i sentrum.
Og hva med dette stakkars barnet? Jeg kan ikke klandre det for noe, men skal jeg nå være tvunget til å akseptere en realitet jeg aldri ønsket? Skal jeg leve i et blended kaos hvor denne “nye” familien forventes å være en del av livet mitt? Jeg er ikke sikker på om jeg har det i meg å se bort fra denne svikefulle handlingen.
Jeg har alltid trodd at livet mitt var en åpen bok. Men nå ser jeg at det har vært et mysterium skrevet i sanden hele tiden. Jeg vet ikke hva fremtiden bringer, men en ting er sikkert: Tillit er som et ark papir. Når det først er krøllet sammen, kan det aldri bli det samme igjen, uansett hvor mye man forsøker å rette det ut.
Hva synes dere? Er jeg nådeløs hvis jeg ikke kan tilgi? Eller er det absurd å forvente at jeg skulle akseptere dette uten videre? Jeg setter pris på deres tanker, uansett hvilken side dere står på.
Med vennlig hilsen,
Anne
