Kjære medborgere, nå må jeg få utløp for noe som har irritert meg lenge. Jeg er nemlig lei av alle disse naboene som tror vi skal være bestevenner bare fordi vi bor i nærheten av hverandre. Jeg har ikke flyttet til et blokkfellesskap eller på en gård med storfamilien. Jeg har flyttet til min egen lille oase for å finne ro og privatliv.
Misforstå meg rett, jeg er høflig og sier «hei» når jeg møter på naboen, og jeg liker at vi kan være siviliserte og hjelpsomme mot hverandre i nødstilfeller. Men der stopper det for min del. Jeg trenger ikke å bli invitert på alt fra hagefester til dugnader. Felles grilling? Nei takk, jeg har egen grill.
Jeg har en nabo som stadig kommer bort for å slå av en prat. Hyggelig nok, men jeg har verken tid eller lyst til å snakke om helgens sportsresultater eller hvor sterk den siste stormen var som røsket i garasjetaket. Hver gang jeg ser ham komme, skjønner jeg at der gikk de neste ti minuttene. Legg merke til at jeg ikke inkluderte ham i min ukeplan.
Det verste er når det begynner å bli stemning for såkalt “nabolagsfelleskap.” Nå har jeg sagt nei til deres Facebook-gruppe tre ganger, jeg er ikke interessert i nabovarsler om hver minste lille endring som skjer i nabolaget. Jeg kommer ikke til å stille opp på dugnad for å male lekeplassen. Mine barn er for lengst flyttet ut, hvorfor skal jeg da bruke helgen min på det?
Jeg kan helt fint gå forbi søppel som ligger slengt i fellesarealet, og jeg klager ikke når barna står og banker på trommer utendørs. Det er en del av å bo her, og det aksepterer jeg. Men vi trenger ikke gjøre mer ut av vennskapet vårt enn nødvendigvis. Privatliv er viktig for meg, kanskje til og med mer enn at vi har en velfrisert felles grønn plen.
Hver gang jeg sier dette, sier folk at jeg er asosial. Hva er galt med det? Asosial betyr ikke usosial. Jeg liker selskapet av gode venner, men jeg velger dem selv, takk. Jeg har vokst opp i et samfunn som verdsatte privatliv, og det mister vi mer og mer nå som alle er hyper-sosialisert med hverandre digitalt.
Hvor ble det av respekten for folk som ønsker fred? Det er som om stillhet ikke lenger er en verdi. Trenger vi virkelig å være bestevenner og delta i alle disse sosiale spillene for å være tilfredse? Jeg klarer meg fint uten. Faktisk, jeg trives aller best når jeg kan nyte en søndag uten at noen ringer på døren for å spørre om jeg vil bli med på beplanting av fellesarealer.
Så, før du kommer og banker på døren min for å låne sukker, vurder å sende en tekstmelding først. Vi lever tross alt i fremtiden.
Med hilsen,
Anne-Marie
