Jeg må bare få dette ut. Jeg vet at det å være irritert på svigermor er en klisjé, men jeg klarer virkelig ikke mer. Sommer etter sommer, vinter etter vinter, uansett årstid, så skal svigermor være med på hytta. Jeg hadde håpet at hytta skulle være vårt lille pusterom, et sted for oss og våre unger. Men neida, der sitter hun som en selverklært matriark, og tråkker på alle de gode minner vi prøver å skape.
Jeg tror kanskje det er måten hun aldri kan la ting være. Hvis jeg står tidlig opp for å nyte en stille morgenkaffe, er hun der med kritikk av hvordan jeg koker den. Hvis jeg har bakt en kake, så er hun der for å fortelle at hun kan gjøre det bedre, og at det var feil mengde sukker. Og det er alltid noe som kunne vært gjort på en annen måte – hennes måte, selvsagt. Hun har på en eller annen måte en mening om absolutt alt.
Barna virker å være like lei av henne. De snakker allerede om «det kjipe besøket», og jeg hører de hvisker til hverandre om å unngå bestemors «historietimer». Det ser ut til at alt må være en lekse, en forelesning i hvordan man gjorde ting på 60-tallet, hvilken farge serviettene hadde eller hva hester var vant til å spise. Javel, men skal ikke høytider og ferier være litt morsommere og litt mer uformelle?
Det verste er nok at mannen min ikke virker å se problemet. Han skylder alltid på at hun mener det godt. Men hvor mye godt menes det i å kritisere alt jeg gjør? Det virker som om han har en automatisk immunitet mot hennes konstante stikk og kommentarer. «Det er bare sånn hun er,» sier han. Takk for tipset, men det er ikke særlig konstruktivt for meg som står midt oppi det.
Og jeg føler meg faktisk ikke komfortabel med å si ifra heller, for da blir jeg den «slemme svigerdatteren». Hvis jeg bare kunne si at det ikke er greit, hvis jeg bare kunne få litt forståelse hjemmefra. Kanskje jeg ender opp med å være den som smeller, men har man ikke rett til å ønske seg en litt mer harmonisk hytteferien?
Det virker sikkert lite takknemlig, og jeg forstår at noen svarer med at jeg bør bære over med det for familiefredens skyld. Det er lett å si når en ikke er den som opplever dette hver eneste gang vi reiser til hytta. Kanskje dette rotehumøret hennes er et symptom på ensomhet, og man skal ikke kimse av eldre menneskers behov for selskap. Men skal det gå på bekostning av vårt familieliv uten konflikt på hytta?
Det kan hende jeg er slem ved å skrive dette. Jeg håper derfor at noen kjenner seg igjen og kanskje har et råd eller to som gjør situasjonen lettere. Hvilken rett har egentlig en svigerdatter til å sette grenser uten at det blir full familiefight? Finnes det noe håp for oss? Eller må jeg fortsette å leve med dårlig skjult irritasjon? Jeg vil jo egentlig bare ha en fin tid på hytta med barna mine, hvor vi kan skape gode minner i stedet for å gå på tærne.
Kanskje det finnes en løsning? La oss håpe det!
Vennlig hilsen,
Kari
