Jeg vet det kanskje kan høres dramatisk ut å «si opp» et vennskap, men noen ganger må man bare sette foten ned. Jeg har nettopp brutt kontakten med en venninne jeg har hatt i over ti år. Hvorfor? Fordi hun aldri klarte å være glad på mine vegne. Jeg orker rett og slett ikke å ha mennesker i livet mitt som trekker meg ned.
Det begynte i det små. Når jeg delte gode nyheter, som en jobbforfremmelse eller at jeg hadde truffet en fantastisk fyr, svarte hun alltid med et litt surmulende «jøss, så flott for deg» før hun dreide samtalen over på seg selv. Jeg forsto ikke først at dette mønsteret bare ville fortsette og forsterke seg. Kanskje var jeg litt naiv som trodde det kom til å endre seg.
Da jeg forlovet meg, ble det én dråpe for mye for meg. Hun klarte ikke en gang å skjule at hun var mindre fornøyd. Istedenfor å juble med meg, kom spørsmålene hennes på rams: «Er du sikker på at du vil binde deg så tidlig?» og «har dere virkelig tenkt godt gjennom dette?». Ingen gratulasjoner, bare skepsis og smålig kritikk. Jeg begynte virkelig å lure hva hun hadde mot meg eller om hun selv var så ulykkelig.
Det er merkelig hvordan man kan venne seg til et giftig miljø uten å legge merke til at man puster inn giftstoffer daglig. Man føler seg litt smådesperat når man holder ut et vennskap som egentlig ikke gir noe tilbake. Vi er ofte redde for å være alene, eller kanskje vi bare ikke helt forstår hvorfor vi tillater dårlig behandling. Det kan være en blanding av begge deler.
Etter mye overveielse bestemte jeg meg for å sette en stopper for dette. Jeg vil bare omgi meg med folk som støtter meg og kan glede seg over det gode i livet mitt. Hva er vitsen med venner som kun suger opp din energi og aldri gir noe tilbake? Gode venner skal heie på hverandre, ikke undergrave hverandres lykke med konstant kritikk og negative kommentarer.
Da jeg konfronterte henne med hvordan jeg følte det, møtte jeg bare en vegg av forsvar. Hun mente at jeg overreagerte og tok det som en fornærmelse mot hennes «ærlig væremåte». Til slutt skjønte jeg at vi rett og slett ikke var kompatible lenger, hvis vi noen gang hadde vært det.
Det var tøft å ta avgjørelsen om å si opp vennskapet, men jeg merker en lettelse. Kall meg kynisk om du vil, men jeg vil heller være omgitt av noen få, oppriktig støttende venner enn mange halvhjertede bekjentskaper. Det er ikke lett å si slike ting høyt, og jeg skjønner at ikke alle vil være enige med meg i dette.
Men i siste instans handler det om å beskytte seg selv og sin egen lykke. Vi har alle rett til å prioritere oss selv. Så ja, jeg sa opp vennskapet fordi hun aldri kunne være glad på mine vegne. Nå føler jeg at jeg kan puste fritt igjen.
Hilsen Anne
