Som forelder er det min oppgave å gi barna mine de beste forutsetningene for å klare seg i livet. Jeg har bestandig oppmuntret dem til å ta ansvar for egne handlinger, gjøre det bra på skolen, og følge drømmene sine. Men vet dere hva? Jeg har kommet fram til at de ikke trenger å bli bortskjemte med en stor arv når jeg er borte. Faktisk synes jeg ikke de fortjener å arve noe som helst!
Kanskje dette høres hjerterått ut for enkelte, men la meg forklare. Jeg har i grunnen brukt livet mitt på å jobbe hardt og skape en trygg økonomisk situasjon for meg selv. Som en alenemor har jeg virkelig stått på for å sikre at barna mine har hatt alt de trenger. Og nå når de begynner å bli voksne, føler jeg det er på tide at jeg også får nyte fruktene av det arbeidet.
Det er noe med tanken på at alle pengene mine skal gå direkte til barna etter min død som gir meg en flau smak i munnen. Hvorfor skal jeg spare som en gal for å gi dem en stor pengesekk de kan sitte på? De har allerede gode jobber og en god framtid foran seg. Jeg mener faktisk at det er sunt for dem å jobbe for sitt eget helbred og egen lykke, i stedet for å forvente at mamma alltid skal være der med penger i poser og sekker.
Jeg er klar over at det finnes et tankesett som sier at vi skal etterlate arv som en form for arv (forstå meg rett her), men jeg tror det er på tide å utfordre denne tankegangen. Hva med å bruke pengene mine til å gjøre det jeg alltid har drømt om? Reise mer, kanskje kjøpe et lite hus i Italia hvor jeg kan tilbringe alderen min under strålende sol og syngende cikader. Og hvorfor ikke ta en dansetime eller to, eller lære meg å male? Dette er ting jeg nå ønsker å fokusere på, ikke å fylle opp bankkontoene til barna mine.
Klart, jeg gir dem gjerne gaver og en hjelpende hånd når det trengs. Men å gi fra meg alt jeg har tjent gjennom et langt og strevsomt liv, bare fordi det er «det som forventes»? Nei takk.
Jeg regner med at noen av dere vil mene jeg er egoistisk og kanskje til og med grusom. Jeg respekterer deres synspunkt, men jeg står ved min beslutning. Jeg elsker mine barn, men jeg elsker også meg selv nok til å ønske det beste for mine egne, gjenværende dager. Kan vi ikke bare akseptere det faktum at foreldre også er mennesker med egne ønsker og behov?
Så jeg håper, at ved å dele mine tanker, kan jeg sette i gang en liten debatt om hvorvidt alle foreldre skal føle seg forpliktet til å la alt de har tjent gå i arv. Kanskje det er på tide at vi begynner å tenke nytt.
Hilsen Hilde
