Jeg har et problem som sikkert mange av dere der ute ikke tør å snakke høyt om. Men her kommer det: Jeg kan ikke fordra svigermoren min. Hun er den typen som alltid har en mening om alt, spesielt når det kommer til mitt forhold til mannen min og oppdragelsen av barna våre. Det er ikke det at jeg ikke tåler litt kritikk, men det kommer aldri noe konstruktivt fra henne, bare en evig strøm av småpirk og negative kommentarer som får meg til å se rødt.
Det verste er at hun er så smilende og vennlig når alle ser på, men når vi er alene? Da kommer de giftigste kommentarene – som om vi har vår egen private krig gående. Jeg har prøvd å prate med mannen min om det, men han ser ut til å være blind for mors oppførsel eller klarer ikke å ta konfrontasjonen med henne. Det kan kanskje skyldes at han er enebarn og alltid har vært vant til å ha henne hengende over skulderen.
Jeg har voksne venninner som sier jeg burde “holde ut” for husfredens skyld, men er det virkelig verdt å miste forstanden over? Jeg mener, ingen fortjener å bli satt i en slik posisjon, spesielt ikke i sitt eget hjem. Jeg har derfor tatt et ståsted at jeg faktisk har rett til å beskytte meg selv og mitt mentale velvære. Dermed har jeg dratt ned besøksfrekvensen dramatisk. Hvis mannen min vil dra med barna for å besøke henne, så lar jeg ham gjøre det, men jeg blir ikke med med mindre jeg absolutt må.
Noen vil kanskje si at jeg overdriver eller at jeg er usympatisk. Kanskje er jeg det, men om ikke jeg setter meg selv først, hvem skal egentlig gjøre det? Jeg sier ikke at man skal bryte all kontakt, men å moderere mengden er noe jeg har funnet ut er nødvendig for at jeg skal beholde roen og slippe disse uendelige småkranglene når vi kommer hjem igjen.
Det er også viktig å skjønne at dét å beskytte seg selv fra giftige relasjoner ikke gjør deg svak – det gjør deg sterk. Uansett hvor nære dere definerer forholdet til å være. Håper kanskje noen kan relatere til min situasjon og at det ikke bare er jeg som føler meg fanget i en slik dynamikk. Det er greit å være litt egoistisk, så lenge vi ikke glemmer at vår egen balanse også må pleies.
Så hva tenker dere? Er det slik at vi bare skal godta «belastende» svigerforeldre i håp om å ha et fredelig liv, eller er det greit å ta et skritt tilbake og si «nok er nok»? Skulle gjerne hørt hvilke triks dere har for å håndtere «problematiske» slektninger.
Hilsen
Lise
