Hvorfor er det slik at hver gang jeg nevner at jeg vil dra på ferie uten barna, ser folk på meg som om jeg nettopp sa noe helt utenkelig? Jeg kan ikke være den eneste som føler for å reise bort fra hverdagen uten å måtte ta med meg ansvaret for andre små mennesker. Jeg elsker barna mine, selvsagt, men jeg trenger også tid til å være den jeg var før jeg fikk dem. Jeg vil ha en ferie der jeg kan gjøre akkurat det jeg vil, uten å bekymre meg for om barna får i seg nok solkrem eller om de distraherer andre i barnebassenget.
Det er noe frigjørende i tanken på å kunne gå for å ta en rolig frokost på en terrasse med utsikt over et lite kjent landskap, uten små hender som drar i meg og uten å måtte dele brødskiva mi. Jeg vil kunne ta en middagslur eller være oppe til sent på natten uten å bekymre meg for å være uthvilt nok til å håndtere et barns behov dagen etter.
Jeg vet at for mange virker det egoistisk, men sannheten er at det å være mor er både fantastisk og forferdelig på samme tid. Det er en jobb uten pauser, uten ferie, og uten sykefravær. Så hvorfor skal jeg ikke få litt fri iblant? Hvorfor skal ikke jeg få lov til å ta tilbake litt av meg selv?
Når vi tar oss tid for oss selv, gjør det oss til bedre foreldre. Vi kommer tilbake med fornyet energi, mer tålmodighet, og kanskje til og med en nyansert syn på livets utfordringer. Jeg trenger den pausen for å være den beste jeg kan være når jeg er tilbake.
Jeg ønsket meg aldri et liv der jeg gir opp drømmene mine for å tilpasse meg andres behov hele tiden. Vi lærer barna våre at de skal følge drømmene sine og leve sine egne liv. Hvorfor skal vi da stoppe å gjøre det samme når vi blir foreldre? Ved å være modige, ved å gå foran som et eksempel, lærer vi barna våre at det er viktig å ta vare på seg selv også.
For mange virker det kanskje ikke drastisk, men i en tid der det ofte forventes at kvinner skal gi hundre prosent av seg selv hele tiden, er det dessverre fortsatt radikalt å si: Jeg trenger tid alene. Tid der jeg kan oppdage noe nytt ved verden, eller rett og slett bare puste i et annet tempo enn det barna mine dikterer.
Til alle dere som mener at jeg er egoistisk, husk at jeg ikke foreslår at vi skal overlate barna våre til tilfeldig forbipasserende. Barna mine vil være i trygge hender hos noen som elsker dem, kanskje med besteforeldre eller andre familiemedlemmer, mens jeg er borte. Og ja, de kommer til å ha det helt fantastisk uten meg en liten stund. Det tror jeg er sunt for både dem og meg.
Så ja, jeg vil dra på ferie uten barna. Jeg vil leve, ler, og lade opp som den individen jeg er. Jeg fortjener det, og det burde du også.
Klem, Marie
