Jeg er kanskje en av de få som sitter med denne tanken, men jeg har fått nok av et samfunn der barn vokser opp med å ta alt for gitt. Samfunnet har blitt en skuffende kilde til dovenhet og utakknemlighet. Jeg vil ikke bidra til den trenden, og derfor vurderer jeg nå å gi alt jeg eier til Røde Kors før jeg dør, og la barna mine erfare hvordan det er å klare seg selv.
Da jeg vokste opp, lærte jeg tidlig hva det betydde å jobbe hardt for det jeg ønsket meg. I dag ser jeg barn som vokser opp med alt de trenger, pluss mer, uten å noen gang få kjenne på skuffelsen av å ikke få det de har lyst på. Mine egne barn inkludert.
At smårollinger går rundt med dyre mobiler og nettbrett, sier litt om hvor galt det har blitt. Det er blitt mer selvfølgelig enn unntak å ha de nyeste dingsene. Dette, kjære folkens, oppdrar vi våre barn til å bli: Folk uten forståelse for hva hardt arbeid er verdt.
Og hva skjer når vi foreldre ikke lenger er der for å fylle opp kontoene deres med penger? Vil de tekniske duppedittene og merkeklærne være av noen nytte da? Jeg tror ikke det. De vil stå på bar bakke, uten erfaring med å håndtere situasjoner hvor det kreves vilje og innsats.
Derfor har jeg bestemt meg for at da jeg ikke er her lenger – hvorfor skulle barna mine arve eiendeler og penger de aldri har jobbet for? Jeg vil heller gi alt til veldedige organisasjoner som faktisk jobber for at folk skal få det bedre. Og nå tenker jeg spesielt på Røde Kors, som gjør et enestående arbeid både nasjonalt og internasjonalt.
Når det kommer til barna mine, ønsker jeg ikke å være et evig dørmatte eller en konstant støttepute. Jeg vil heller at de skal lære å stå på egne bein. De bør vite hva det vil si å betale en regning og sette mat på bordet selv.
Jeg har hørt folk si at jeg er hardhjertet, men jeg ser det mer som en nødvendig kjærlighetshandling. Lære dem at ingenting i livet kommer gratis, og at det ikke finnes noen foreldrebillett for alltid. En del av kjærlighet er å forberede dem på den virkelige verden, ikke sant?
Selvfølgelig forventer jeg både støtte og kritikk. Jeg er fullstendig klar over at dette setter i gang en rekke følelser og meninger. Det er helt i orden. Alt jeg ønsker er en skikkelig diskusjon om hvor samfunnet er på vei og hva vi kan gjøre bedre.
Hva mener dere? Er jeg helt på ville veier, eller har jeg et poeng?
Hilsen,
Lise
