Jeg vet at dette kommer til å provosere mange, men jeg synes faktisk vi må tørre å snakke om det. Når et ekteskap går skeis og mannen er utro, er det ikke alltid bare hans ansvar. Ofte er det et tegn på at noe har gått galt på hjemmebane – og jeg tror vi kvinner også må bære en del av ansvaret.
Hvor mange av oss har ikke vært der? Hverdagens mas og kjas spiser oss opp, vi har full jobb og unger som skal følges opp i alle retninger. Etter en lang dag er det lett å tenke at mannen bør klare seg selv. Vi har gjort vår del ved å bidra økonomisk, eller ta oss av ungene, så hans behov kommer liksom sist. Nei, sex og nærhet kan vente til en annen dag… eller uke… eller måned. Og da skal vi være overrasket over at han ser til siden?
Det jeg vil si, uten at det må misforstås, er at vi også må legge litt innsats i forholdet. Et forhold er hardt arbeid, og vi kan ikke bare gi opp når det passer oss. Hvis vi slutter å bry oss om mannen vår, vil han kanskje begynne å søke oppmerksomhet et annet sted. Dette er ikke en unnskyldning for utroskap, men en realitetsorientering av hvordan mange forhold brytes ned – litt etter litt.
Jeg har vært i noen lange forhold, og det er en felles greie jeg ser hos venninner også – vi slutter å date partnerne våre. Husker dere den gleden av å overraske ham med noe spesielt, eller bare planlegge en kveld for dere to? Altfor ofte faller dette bort, og vi sitter fast i en hverdag hvor det ikke lenger er plass for å dyrke kjærligheten. Det blir en ond sirkel som vi selv skaper.
Snakk med ham. Vær åpen om hvordan dere kan gjøre ting bedre sammen. Ofte er mannen like stresset og sliten, men kanskje han ikke tør å si det. Ta dere tid til å lytte til hverandre og være sammen. Ikke la ting skure og gå fordi «det blir bedre en dag».
Jeg vet mange vil si at dette er gammeldags og at kvinner ikke skal bære skylden for noe mannen gjør galt. Men la oss være ærlige: Ingen ekteskap er perfekte, og vi kan alltid gjøre en innsats for å få det bedre sammen. Det jeg prøver å si er at vi kanskje må huske på den kjærligheten som brakte oss sammen, og ta vare på den. Kanskje, bare kanskje, kan det føre til færre utroskap. Jeg vet at jeg sikkert blir sablet ned av både kvinner og menn for dette, men syns det er en ærlig sak å ta opp. Hva synes dere?
Hege
