Det er ikke alltid familieforhold er en dans på roser. Jeg trodde jeg hadde grei kontroll på hva som kom til å skje med økonomien når mamma en gang forlater oss. Men livet er visst aldri så enkelt.
Helt ærlig, jeg er sjokkert og frustrert akkurat nå. Mamma har nemlig bestemt seg for å hjelpe kjæresten sin med å betale ned gjelden sin. Dette er samme mann som nettopp flyttet inn hos henne uten å bidra med en eneste krone til husholdningen. Mamma sier at hun bare vil hjelpe ham på beina igjen, og at han har lovet å betale henne tilbake. Men hvem betaler oss tilbake for arven vår som forsvinner bit for bit?
Det jeg ikke forstår, er hvorfor dette i det hele tatt er nødvendig. Mamma har jobbet hardt hele livet og spinket og spart for å sikre oss barna en god fremtid. Vi har snakket om hvor viktig det er for oss å kunne bruke denne arven på å hjelpe våre egne barn og gi dem en bedre start i livet enn vi selv hadde. Nå føles det som om alt dette hardt opptjente er i ferd med å forsvinne inn i en annens lommer.
Jeg kan selvfølgelig forstå at hun vil hjelpe noen hun bryr seg om. Kjærlighet gjør visst folk blinde, som man sier. Likevel, kjæresten hennes er voksen nok til å ta ansvar for sine egne økonomiske problemer. Det synes jeg burde være rimelig å forvente. Hvis han ikke klarer å håndtere sine egne penger, hvorfor skal vi ofre våre fremtidsplaner for å rette opp i det?
Når jeg tok dette opp med mamma, fikk jeg høre at jeg var «egoistisk» og «tenkte bare på penger». Helt feil. Dette handler ikke bare om penger, men også om tillit og respekt for de valgene som er tatt tidligere med tanke på vår families fremtid. Det stikker litt å vite at den fremtiden nå er i fare bare fordi mamma ikke kan si nei til noen hun egentlig har kjent et halvår.
Og hva skjer hvis forholdet mellom dem går i vasken? Skal hun bare sitte igjen med tapet? Hvordan påvirker dette relasjonen vår i familien hvis hun må komme og be oss om hjelp senere? Det er en realitet jeg helst ville vært foruten.
Jeg håper at flere kan se hvor viktig det er å bevare slike verdier i familien. En arv er mer enn bare penger. Det er en mulighet til å løfte familien opp til et nytt nivå og skape stabilitet for kommende generasjoner. Den burde gå til noen som verdsetter den, ikke til en fremmed som ikke engang kan betale sin egen vei.
Kanskje er jeg usympatisk, kanskje ikke. Men en ting er sikkert: jeg vil ikke sitte stille og se på at våre barns fremtid forsvinner ut i det blå.
Hege
